Vurdering av arbeidsevne krever individuelle kliniske vurderinger

Fastlegen er selve grunnmuren i den norske helsetjenesten. Det er hos fastlegen de fleste pasienter først søker hjelp ved sykdom, psykiske plager og livskriser.

Det er fastlegen som først avdekker og utreder sykdommer som hypertensjon, diabetes, hyperlipidemi, anemi, kreft, depresjon, schizofreni, demens, ADHD og rusmiddelproblemer. Fastlegen følger pasienten over tid, koordinerer helsehjelpen og står for kontinuiteten i behandlingen. Likevel dekker dagens takstsystem bare en del av den tiden som faktisk brukes.

En stadig større del av arbeidsdagen går med til oppgaver som ikke utløser takst. Det gjelder blant annet elektroniske henvendelser, spørsmål om resepter, forespørsler om vaksiner og attester, samt henvendelser som må besvares selv om de ikke kan løses uten konsultasjon. Også normale prøvesvar må vurderes og formidles. Nye pasienter kan ha journaler på flere hundre sider som må gjennomgås, ofte på fritiden. En betydelig del av arbeidet utføres uten særskilt godtgjørelse.

Mange fastleger arbeider derfor langt utover ordinær arbeidstid. Legeerklæringer til NAV og annet administrativt arbeid skrives ofte på kvelder og i helger. Dersom dette arbeidet skal utføres utenfor ordinær arbeidstid, bør det etter mitt syn honoreres med egne kvelds- og helgetakster.

Fastlegens hovedoppgave

Fastlegens viktigste oppgave er medisinsk vurdering, diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter. Stadig flere administrative oppgaver og økende byråkrati, ikke minst knyttet til sykmeldingsarbeid, tar tid bort fra denne kjernevirksomheten.

Tidstaksten

Tidstaksten har i praksis stått uendret i rundt 25 år. Den utgjør en sentral del av finansieringen av fastlegeordningen, og endringer vil derfor kreve en bred gjennomgang av finansieringsmodellen i samarbeid med Legeforeningen. Samtidig har den aktivitetsbaserte finansieringen utviklet seg slik at den i økende grad belønner produksjon fremfor tid brukt på medisinsk arbeid og grundige kliniske vurderinger.

I tillegg mistet fastlegene tidligere pensjonsordninger gjennom en prosess som mange opplevde som utilstrekkelig belyst og diskutert.

Nye sykmeldingstakster – en realitetsorientering

Ordningen med 100 prosent sykepenger fra første sykedag i inntil ett år er en politisk beslutning. Dersom myndighetene mener ordningen ikke er økonomisk bærekraftig, bør den politiske debatten handle om selve sykelønnsordningen – ikke om fastlegenes vurderinger.

Det kan for eksempel diskuteres om en modell med 90 prosent sykepenger eller en karensdag vil være mer bærekraftig. Slike spørsmål må avgjøres politisk, ikke flyttes over på fastlegens kontor.

Det ville også være interessant å undersøke om det er forskjeller i sykefravær mellom selvstendig næringsdrivende, som har svakere sykepengedekning de første dagene, og arbeidstakere med full dekning fra første sykedag. En slik analyse kan gi et bedre kunnskapsgrunnlag for den videre debatten.

Fastleger opplever ofte å stå i en krevende mellomposisjon. Når politikere ønsker å redusere sykefraværet uten å endre regelverket, blir ansvaret i praksis skjøvet over på legen. Det innebærer vanskelige konsultasjoner og kan skape konflikter mellom lege og pasient.

Hvordan skal en fastlege møte en pasient som for få dager siden har fått påvist hjerteinfarkt eller kreft og har behov for full sykmelding? Skal legen presses til å anbefale gradert sykmelding av økonomiske hensyn? Det er vanskelig å se at dette er en medisinsk forsvarlig tilnærming.

Vurdering av arbeidsevne er en av de mest komplekse oppgavene i allmennmedisin. Hver pasient har sin egen sykdomshistorie, funksjonsevne, smerteterskel, psykiske belastning og arbeidssituasjon. Dette krever individuelle kliniske vurderinger – ikke standardiserte økonomiske insentiver.

Fastleger er klinikere. Det er den medisinske vurderingen som må være styrende for beslutningene, og det er slik vi ønsker å bli møtt og vurdert.

Ingen oppgitte interessekonflikter