Tvilsom bruk av statistikk

Sverre Dølvik, leder i Praktiserende Spesialisters Landsforening
I KJØLVANNET av utgivelsen til helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støres ti bud for spesialisthelsetjenesten har mye av den helsepolitiske debatten dreid seg om fordelingen av spesialisthelsetjenester i og utenfor sykehus.
Professor Jon Magnussen stiller i sin blogg i Dagens Medisin den 1. februar spørsmålet: «Trenger vi flere private spesialister?». Han tenker i denne sammenhengen tydeligvis på avtalespesialister.
UNDERLIG TALLMAGI. Et hovedanliggende i Magnussens blogg er at det ikke finnes pålitelige data for aktiviteten i avtalepraksis. Han benytter derfor en underlig tallmagi der han forsøker å estimere hvor mange DRG-poeng som produseres – og sammenligne aktiviteten mellom sykehuspoliklinikker og avtalepraksis ut ifra antall poeng.
Dette er en uegnet metode. Det finnes gode tall på aktiviteten i avtalepraksis. Disse tallene publiseres årlig av Helsedirektoratet og baserer seg på innsendte rapporter fra avtalespesialistene til Norsk pasientregister (NPR).
I tillegg til NPR-registreringene har man også dataene fra Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) over innsendte regningskort fra avtalespesialistene.
GODT DOKUMENTERT. Dette er god dokumentasjon på at aktiviteten i avtalepraksis utgjør cirka en tredel av den totale mengden polikliniske konsultasjoner. Det har vært stabile tall gjennom flere år, og man har NPR-data for avtalespesialisters aktivitet siden 2007.
I somatiske fag ble det i 2011 utført 4.960.626 spesialistkontakter på offentlige poliklinikker, mens det i avtalepraksis ble utført 1.889.489, noe som utgjør 28 prosent.
Det minnes i denne sammenheng om at antallet avtalespesialister utgjør kun en brøkdel av antallet leger ved sykehusenes poliklinikker.
ORGANISERINGEN. Avtalespesialistene er en del av den offentlige spesialisthelsetjenesten og utgjør en viktig del av «sørge for»-ansvaret til de regionale helseforetakene (RHF).
Virksomhetene finansieres gjennom driftstilskudd fra RHF-ene, refusjoner fra Helfo og pasientenes egenandeler.
Praksisene organiseres som private selskaper, der hjemmelshaver – avtalespesialisten – er ansvarlig for anskaffelse og drifting av lokaler, utstyr, ansettelser og avlønning av hjelpepersonell.
EFFEKTIV MODELL. Dette er en modell som har vist seg både kostnadseffektiv og produksjonseffektiv. Modellen representerer en desentralisert, høykvalifisert spesialisthelsetjeneste der folk bor.
I tillegg sikrer modellen kontinuitet i lege-/pasientrelasjonen, da pasienten møter den samme spesialisten ved hver konsultasjon. Man kan knapt hevde at dette er situasjonen ved sykehuspoliklinkkene, hvor også en stigende andel av konsultasjonene utføres av sykepleiere eller annet hjelpepersonell, uten at pasienten møter noen lege.
HØYT NIVÅ. Kvaliteten og nivået på de helsetjenester som leveres i spesialistpraksis utenfor sykehus er nå så høyt at det er generell enighet om at en del av spesialistutdanningen til leger (LIS-kandidater) skal kunne utføres i avtalepraksis. Mange avtalespesialister har forskererfaring fra sin tidligere sykehuskarriere. De tar denne erfaringen med seg og viderefører den i sine praksiser.
Det blir således feil når Magnussen hevder at undervisning og forskning ikke kan foregå i spesialistpraksis utenfor sykehus.
Spesialistpraksis utenfor sykehus bør være helt sentralt i gjennomføringen av samhandlingsreformen. I denne sammenhengen bør avtalepraksis bli en joker.
SAMSPILL. Avtalespesialistene har god kjennskap til, og kontakt med, kommunehelsetjenesten i sine områder. De kjenner fastlegene i sitt nærområde. Ofte er også kontakten og samarbeidet med de nærliggende sykehusene god.
En styrking av avtalepraksis gjennom utvidelse av antall hjemler er nødvendig for at samhandlingsreformen skal lykkes på sikt. Ikke dermed sagt at det ikke er behov for flere leger på sykehus, men det må ikke være sykehusene som bestemmer hvor mange spesialisthjemler det skal opprettes utenfor sykehusene.
Ingen oppgitte interessekonflikter