Til ungdommen – og til helsestatsråden og statsministeren!

Kronikk: Robert A. Burman, spesialist og veileder i allmennmedisin, ph.d. og fagansvarlig lege i ALIS Sør

DETTE ER en allmennleges betraktninger, i to parallelle akter: Om at «når det beste ikke lenger er godt nok», bites hestene.

TIL UNGDOMMEN. Velkommen kjære kommende fastlege – du er ønsket! Fastlegeordningen er under press, men tross dystre spådommer er ikke fastlegene «kringsatt av fiender», og ryktene om fastlegenes snarlige død er noe overdrevet.

Det vil si – ordningen knaker i sammenføyningene, og det haster med å bedre rammebetingelsene, slik at flere unge leger ønsker å begynne i faget allmenmedisin, og slik at pasientene får beholde de dedikerte legene som allerede er der. Men – det fantastiske i faget er der fremdeles; den tette kontakten med pasientene, og gleden over å kunne følge pasientene over tid.

TIL FOLKET – OG MYNDIGHETENE. Vokt dere! Fastlegeordningen er fremdeles en offentlig tjeneste befolkningen er svært godt fornøyd med, og den siste Innbyggerundersøkelsen som ble publisert for få uker siden, viser at fastlegeordningen er mer populær enn på lenge. Men ordningen forutsetter at det finnes leger igjen i ordningen.

I Nord-Norge er det en vits som forteller at «det å ha en fast lege betyr å ha samme lege gjennom hele konsultasjonen». Det er ingen i nord som ler av den vitsen lenger. Minst 134.000 innbyggere står nå uten fastlege, og «tallet vil snart fremstå som en sommerbris», skrev fastlege Jørgen Skavlan i en kronikk i Aftenposten nylig. Tallet på innbyggere uten fast lege har økt med 14 prosent på to måneder, uttaler leder Nils Kristian Klev i Allmennlegeforeningen til Dagens Medisin.

«NÅR KRYBBEN ER TOM». I Nord-Norge er legemangelen særlig prekær, og flere kommuner i Distrikts-Norge driver kun ved hjelp av mer eller mindre flyktige vikarer. Vi ser også at kommunene nå «byr over hverandre» for å lokke til seg leger: «Når krybben er tom, bites hestene».

Norge har et offentlig helsevesen helt i verdenstoppen, og en fastlegeordning som er populær. Men stadige økte krav og overføring av oppgaver fra sykehusene, med dertil lange arbeidsuker, gjør at fastlegene bukker under, og vi opplever at «det beste ikke lenger er godt nok», verken for pasientene eller legene.

FATT MOT – OG TA SATS! Det vil alltid være behov for allmennleger, og en sterk og god primærhelsetjeneste er en forutsetning for likeverdige helsetjenester til hele befolkningen. Det er heldigvis mange fastleger som ennå er rimelig fornøyd med sin tilværelse, enten fordi de har fått kommunene med på laget, eller fordi de over tid har skapt rammevilkår lokalt som er bærekraftige.

Men hvorfor roper da tillitsvalgte og Legeforeningen at «nok er nok»? Fordi det er jobben deres, og fordi de tillitsvalgte ser at fastlegetilværelsen er sårbar: Mange fastlegekolleger slutter – og enda flere strever. De er redde for at ordningen skal kollapse, og at unge kolleger på vei inn i faget ikke skal få samme gleden av den flotte jobben de har kjempet for.

Det er bedring i sikte, men det går sent. Ny spesialistutdanning har gitt et bedre utdanningsløp i allmennmedisin, og det finnes nå tilskudd som gir allmennleger i spesialisering (ALIS) bedre rammevilkår, og den tryggheten de søker og trenger. Det er opprettet fem regionale ALIS-kontor som jobber for styrket spesialistutdanning i allmennmedisin, hvor vi hjelper kommuner og enkeltleger med de faglige rammevilkårene. Regjeringen har lovet å etablere nye rekrutteringshjemler, korte ned listelengden til fastlegene og øke basistilskuddet per innbygger slik at den totale arbeidsbelastningen går ned.

TIL REGJERINGEN. Det haster, statsminister Jonas Gahr Støre og helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkhol! Jeg jobber nå hver dag med rekruttering til norsk allmennmedisin, og jeg har fremdeles tro på en  fastlegeordning som både er populær i befolkningen, og som er bærekraftig og attraktiv for legene. Men jeg jobber i motbakke, og jeg ønsker ikke å lure kommende kolleger inn i en «fastlegefelle». Fra 2022 må dere levere, og både legene og pasientene må få tilbake troen.

Vi har ikke lenger en fastlegekrise, det er nå en pasientkrise. Selv om det er leit å se gode kolleger som sliter, er jeg enda mer bekymret for pasientene som mister sin trygge og nære lege – dag for dag. Fra nå av mener jeg vi alle må omtale situasjonen med sitt rette navn – pasientkrisen.

TIL UNGDOMMEN. Jeg har troen på faget allmenmedisin, de gode pasientmøtene, gleden av å følge pasientene tett over tid, og nytten fastlegene gjør hver eneste dag. Og jeg tror på snarlig bedre rammevilkår, som gjør fastlegejobben håndterbar igjen.

Summen av dette gjør at jeg allerede nå tør å anbefale deg – som ung kollega – å satse på faget allmennmedisin og en jobb som fastlege.

Tilleggsopplysning/disclaimer: Forfatteren jobber som fagansvarlig lege ved ALIS Sør; et regionalt rådgivningskontor for styrket spesialiseringsløp i allmennmedisin».