Schizofren - eller bare medisinert?

Dag Coucheron, psykiater
BRUKEN AV psykofarmaka øker trutt og jevnt - til tross for at evidensgrunnlaget ofte er tynt og nytten av for eksempel antidepressiva er svært omdiskutert. Iblant synes det udiskutabelt at den farmakologiske industrien serverer oss i beste fall selekterte data til støtte for nytten av de fleste kjemiske behandlingsmetoder.
Det siste tiåret eller så har det, for mange av oss, dukket opp en svært bekymringsfull situasjon. Det dreier seg om to forhold. Det ene er at diagnosen paranoid schizofreni ser ut til å ramme flere og flere, eller i det minste at flere og flere blir diagnostisert som schizofrene uten at de tilfredsstiller de diagnostiske kriteriene som diagnoseverktøyet ICD 10 krever.
MEDISINERES SYKE. Det andre er at flere som åpenbart ikke tilfredsstiller kravene, blir medisinert som schizofrene. Resultatet er at de symptomene den syke da lider av, til forveksling ligner flere av de «ekte» kravene som stilles for å kunne motivere diagnosen.
Pasienten blir passiv, mistenksom, tildekkende, skeptisk, angstfylt, fjern, isolert og kanskje lyttende - etter stemmer? Resultatet blir at diagnosen paranoid schizofreni støttes og pasienten medisineres deretter. Uteblir effekten, økes dosen. Riktig ille blir det om pasienten blir bedømt til å fylle kriteriene om tvangsbehandling. Vedkommende pasient, som i utgangspunktet ikke var schizofren, kan bli tvangsmedisinert i årevis, kanskje livslangt for en lidelse han/hun ikke har.
ET EKSEMPEL. Aksel V. er 35 år. Ved et par anledninger har han oppført seg merkelig, ropt høyt i oppgangen, drukket seg full og overfor diverse forbipasserende gitt uttrykk for meninger som er blitt oppfattet som upassende, og han har skult mot en av naboene i trappeoppgangen. Han har ingen utdanning ut over ungdomsskolen, men har livnært seg ved diverse strøjobber og gjennomført normal militærtjeneste. Ble far i ung alder. Liten eller ingen kontakt med barnets mor eller barnet. Har få venner. Ingen særlig interesser. Har betalt bidrag til barnet regelmessig. Moderat forbruk av alkohol i uken. Noe mer i helgene.
Han ble anbefalt å søke psykiater etter en søvnløs periode der han hadde ropt om hjelp flere ganger slik at en engstelig nabo ble vekket. Politifolkene som ble tilkalt, mente det var best at psykiatrisk legevakt så på ham. Her ble det konkludert med søvnproblemer samt mistanke om paranoid schizofreni.
TVANGSBEHANDLING. Fastlegen fulgte opp pasienten. Han ble medisinert med nevroleptika og mente selv at han var blitt annerledes etter å ha fått medisin. Han ble innlagt og tvangsbehandlet ved det lokale distriktspsykiatriske senteret (DPS), som etter noen dagers observasjon konkluderte med sannsynlig paranoid schizofreni.
Medisinen ble byttet til Seroquel 100 mg to ganger daglig, dessuten seponert Zopiclone ettersom pasienten sov mesteparten av døgnet. Han likte å rake i hagen og viste ingen positive tegn på schizofreni.
USIKKERHET. Saken ble klaget inn for kontrollkommisjonen, men kontrollkommisjonen ga ham ikke medhold. Tingretten bestemte, etter en grundig behandling der hele fire psykiatere ytret seg, at tvangsbehandlingen skulle fortsette. Slik ble han gående.
Det finnes antakelig mange pasienter der diagnosen schizofreni er usikker, men der de blir behandlet som om diagnosen er sikker. Det er sannsynlig at mange medisineres med kjemiske stoffer, som bevirker at de får symptomer som til forveksling ligner på flere av de negative symptomene man ser ved ekte schizofreni.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2014