Prisen på et liv

Paul Narum, dr.techn,,
DET ER ÅPENBART at for å kunne prioritere hvordan samfunnets ressurser disponeres, må det også settes en pris på menneskelivet. Samtidig er det en del av vår kultur, og kanskje også den menneskelige natur, at når det står om livet, er vårt utgangspunkt at alt settes inn for å redde det. Den offentlige diskusjonen rundt dette vanskelige temaet i den senere tid har i hovedsak tatt utgangspunkt i helsevesenet og kostnadene forbundet med livsforlengende medisinering.
Ut ifra et stort antall oppslag om dette, kan det synes som om helsevesenet i dag ser på 500.000 kroner i årlige medisinutgifter for en pasient som ok, mens over én million kroner begynner å bli uakseptabelt mye. Dette baserer seg på vurderinger som må foretas i for eksempel trafikksektoren, om hvilke trafikksikringstiltak det er verdt å innføre.
ET STATISTISK LIV. Ifølge Finansdepartementets veiledning for samfunnsmessige analyser, er verdien av et statistisk liv satt til 15.000.000 kroner i 2005. Det betyr at dersom et trafikksikringstiltak koster mindre enn 15 millioner kroner og beregnes til å kunne redde ett liv, skal det iverksettes. Koster det 20 millioner, er ikke det livet som reddes, verdt det, og tiltaket bør ikke iverksettes. Omregnet til leveår og 2014-kroneverdi kommer man til de 0,5 til 1 millionene som menes å være akseptable for medisinene som kan gi et ekstra leveår.
Dette er en riktig og nødvendig vurdering, men da må man ikke overse at dette gjelder et statistisk liv. Risikoen som vi alle løper ved å leve. Da både kan og må vurderingene ta utgangspunkt i at vi skal alle dø en gang - og at vi i vår levetid produserer bare en viss mengde ressurser. Med dette samt noen andre forholdsvis ukontroversielle forutsetninger er det et enkelt regnestykke som ligger bak tallene som er nevnt tidligere.
RELEVANS. Begrepet «et statistisk liv» er relevant når det gjelder vurderingen i forbindelse med forebyggende helsetiltak. Da må nytten av for eksempel mammografi vurderes opp mot nytten og kostnadene ved trafikksikringstiltak eller screening mot andre sykdommer. Det er derimot ikke relevant når vi skal vurdere medisineringskostnader. Da er det ikke lenger «et statistisk liv» det gjelder, men livet til en enkelt konkret person som vil dø dersom han ikke får behandlingen. Sammenligning med andre deler av samfunnet viser at dette prises mye høyere.
Et eksempel kan være personer med så sterk funksjonshemming at det kreves døgnkontinuerlig pleie. De årlige kostnadene kan ligge langt over millionen gjennom hele livet. Det samme gjelder for syke eldre som vil trenge pleie livet ut. I ingen av disse tilfellene fratas disse pleie og overlates til den sikre død fordi de løpende kostnadene hvert år overskrider verdien av et statistisk leveår.
HØYERE GRENSE. Et helt annet eksempel er kriminalomsorgen i tilfellet Anders Behring Breivik. Basert på medieoppslag kan de årlige soningskostnadene være opp imot ti millioner kroner. Hvis poenget kun var å holde ham innesperret, kunne dette gjøres mye rimeligere. Hvis poenget er å rehabilitere ham og bringe ham tilbake til samfunnet etter minstetiden på ti år, vil kostnadene per leveår bli mer enn to millioner kroner. Altså mer enn det dobbelte av hva som kan brukes til levetidsforlengelse for dødssyke mennesker.
Med dette som bakgrunn burde grensen for årlige utgifter til medisinering settes vesentlig høyere enn den som diskuteres - og til dels praktiseres - i dag. Et annet forhold som støtter opp under en slik konklusjon er at medisinene koster det vi har mye av, nemlig penger til å handle i utlandet.
Sammenligningene koster på den andre siden det vi har en mangel på, nemlig arbeidskraft. En faktor som kunne trekke i motsatt var hvis dette gjaldt en stor andel av befolkningen, men det gjør det ikke. Vi har i underkant av 100.000 kreftsyke i landet, men i dag er det bare en liten andel av dem som har nytte av de svært kostbare behandlingene.
VI FÅR TA OSS RÅD. Et oppslag i VG 24. mars fortalte at cirka 300 pasienter med sjeldne sykdommer fikk til sammen medisiner for 300 millioner i året. Så kommer andre sykdommer i tillegg. Hva totalen blir, får ekspertene regne på, men jeg tviler på at en fjerning av kostnadstaket for medisiner med påvist effekt vil koste mer enn ti milliarder kroner årlig. Dette er svært lite i forhold til de totale helseutgiftene og mindre enn den årlige veksten i helseutgiftene.
På samme måte som vi kan ta oss råd til å behandle de sterkt funksjonshemmede bra fordi de utgjør en liten andel av befolkningen, kan vi ta oss råd til disse dyre medisinene. Så får tiden vise om verden utvikler seg i en slik retning at vi i fremtiden må komme til andre konklusjoner.
Oppgitte interessekonflikter:
Artikkelforfatteren er kreftsyk og avhengig av medisinering. Han melder at prisbegrensningene til nå ikke har vært et hinder for å få den mest effektive behandlingen.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2014