Kunnskapsbasert praksis uten erfaring?

For å nå målet om flere spesialsykepleiere med nødvendig kompetanse til å ivareta fremtidens behov, må det fokuseres på å beholde og rekruttere.

Publisert
Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen

Jeg ville aldri vært perioden med over 20 års klinisk erfaring foruten Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen

Kronikk: Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen, Anestesisykepleier, professor Høgskolen i Østfold/Universitetet i Sørøst-Norge, forsker Sykehuset Østfold

Rekruttering innebærer i første rekke til utdanningsinstitusjonene. Utdanningene har gjennomgått revisjoner, og nasjonale forskrifter for flere av spesialsykepleierutdanningene er vedtatt. I forbindelse med dette arbeidet er opptakskrav og omfang omdiskutert. Regjeringen starter i disse dager opp et utredningsarbeid av en  stortingsmelding om profesjonsutdanninger i høyere utdanning, deriblant helse- og sosialfagutdanningene.

I den forbindelse ønsker jeg meg en diskusjon rundt hvilken betydning klinisk erfaring har for å oppnå kompetanse til å drive og utvikle (og ikke minst undervise i) kunnskapsbasert praksis.

KUNNSKAPSBASERT PRAKSIS. Ordlyden innledningsvis i de nasjonale retningslinjene for ulike spesialsykepleierutdanninger er lik. I Forskrift om nasjonal retningslinje for anestesisykepleierutdanning står det for eksempel at en fullgått masterutdanning (120 studiepoeng) skal gi «kompetanse til å drive og utvikle kunnskapsbasert praksis innen eget ansvarsområde». Studenter som avslutter utdanningen etter 90 studiepoeng kvalifiserer til «å medvirke i utvikling av kunnskapsbasert praksis innen eget ansvarsområde». «Kunnskapsbasert praksis er å ta faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasientens ønsker og behov i en gitt situasjon».

Universitets- og høgskoleloven sier at universiteter og høgskoler skal tilby «høyere utdanning basert på det fremste innenfor forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap».  Hva innebærer så «erfaringskunnskap» i denne sammenheng?

ER ERFARING NØDVENDIG? Ved utarbeidelsen av de nye retningslinjene spilte et samlet anestesisykepleiermiljø inn at det var sentralt at opptakskrav om minimum to års relevant klinisk erfaring ble videreført. Konsekvenser av bortfall av opptakskrav antas å være blant annet tidsbruk til veiledning, studentens gjennomføringsevne, og motivasjon til å være veileder. I en undersøkelse blant 314 veiledere innen anestesisykepleie kom det frem flere påstander om manglende erfaring:

«Manglende pasienterfaring hos samtlige studenter vil kreve mer tid og ressurser for veiledning og undervisning på praksisplassen»

«Prosedyrer og teknikk kan alltids læres. Akutt syke og dårlige pasienter krever erfaring»

«Erfaring med det enorme spekteret av medisiner pasienter bruker, og erfaring med infusjoner/injeksjoner og annen sykehusbehandling. Å ha kjent på å stå alene med ansvar for pasienter fra før. Erfaring med samtaler med pårørende. Å ha stått i akutte og krevende situasjoner og ha kjent på egne stressreaksjoner»

Det er varslet om et økt behov for både sykepleiere, spesialsykepleiere og ansatte til utdanningsinstitusjonene.

KREATIVT MEN FARLIG. Tenker politikerne at løsningen er å kjøre kandidater så fort som mulig gjennom en «utdanningssyklus» som stopper på ulike nivå?

Med tanke på raske forløp er det mange kreative forslag, som for eksempel å kutte ned sykepleierutdanningen til to år

Med en «så fort som mulig tilnærming» kan en kandidat starte på sykepleierutdanning som 19 åring, og være ferdig med en doktorgrad som 27 åring, og dermed kvalifisere til å undervise og veilede på spesialsykepleierutdanninger.

FOR GAMMEL? Jeg var selv ferdig sykepleier 21 år gammel. Etter ni års variert erfaring fra blant annet hjemmesykepleie, sykehjem, gynekologisk avdeling og akuttmottak på sykehus tok jeg videreutdanning i anestesisykepleie. Parallelt med jobb som anestesisykepleier tok jeg så en mastergrad. Som 42 år gammel disputerte jeg for doktorgraden, og som 47 år gammel ble jeg professor.

Jeg ville aldri vært perioden med over 20 års klinisk erfaring foruten! Jeg kunne tross min «sene utvikling» likevel jobbet flere tiår som anestesisykepleier, og jeg har fremdeles over 20 år igjen å jobbe som professor. What’s the hurry?

TRENGER ERFARING. Jeg mener at for å kunne jobbe, utvikle, videreutvikle eller undervise kunnskapsbasert praksis må man ha egen, og selvstendig klinisk erfaring. Dette er ikke det samme som erfaring via veiledet praksis.

Når det gjelder å rekruttere og beholde sykepleiere/spesialsykepleiere må det fokuseres på kvalitet og kompetanse, ikke antall hoder så fort som mulig!

Ingen oppgitte interessekonflikter 

Powered by Labrador CMS