Inn med nasjonale kriterier for bachelor- og masteroppgaver!

Innlegg: Ann-Chatrin Leonardsen, anestesisykepleier, forsker ved Sykehuset Østfold og førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold

JEG HAR veiledet og sensurert både på bachelor- og masternivå innen sykepleie ved en rekke utdanningsinstitusjoner nasjonalt. Min erfaring er at kriteriene for bedømmelse av bachelor- og masteroppgaver varierer mye. Det samme gjelder rammer og prosedyrer for veiledning, og «bestilling»/oppgavetekst til studentene.

I tråd med arbeidet med nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagene (Rethos 1, 2 og 3) mener jeg det også bør utarbeides nasjonale kriterier for bachelor- og masteroppgavene innenfor respektive utdanninger.

SYSTEMATISK TILNÆRMING. Min drivkraft er å kontinuerlig jobbe for pasientsikkerhet og helsetjenester av god kvalitet til det beste for pasienter, pårørende, helsepersonell og samfunnet ellers. Med bakgrunn som anestesisykepleier og forsker kan jeg bruke pasient- og pårørendeerfaringer, forskning og egne erfaringer for å sikre en kunnskapsbasert tilnærming både til klinisk utøvelse og til forsknings- og forbedringsarbeid. Dette tilstreber jeg også at studentene skal lære både på bachelor og masternivå.

De fleste sykepleiere og spesialsykepleiere skal jobbe med pasienter. Læring må derfor være klinisk relevant. I bachelor- og masteroppgaven skal studentene blant annet bruke teori, forskning, egne- og pasienterfaringer, vise relevans for sykepleieutøvelsen, drøfte og konkludere. Det er viktig at denne oppgaven ikke bare blir «en oppgave», men at studentene lærer seg den systematiske tilnærmingen til for eksempel problemløsning, kvalitetsforbedring og innovasjon i helsetjenesten.

PROBLEMLØSNINGER. Ifølge Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning skal kandidaten kunne «anvende faglig kunnskap og relevante resultater fra forsknings- og utviklingsarbeid i teoretiske og praktiske problemstillinger, og kunne treffe begrunnede valg i tråd med kunnskapsbasert praksis». Videre skal studentene kunne planlegge og gjennomføre prosjekter og kvalitetsutviklingsarbeid, og formidle sentralt fagstoff som teorier, problemstillinger og løsninger både skriftlig og muntlig.

Ifølge Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie skal kandidaten kunne «bruke relevante metoder for å innhente, systematisk vurdere og anvende kunnskap i fagutvikling og forbedringsarbeid», samt kunne «gjennomføre utviklings- og forbedringsarbeid med utgangspunkt i relevant fag- og forskningskunnskap, brukerkunnskap og erfaringskunnskap».

De skal altså kunne gjennomføre tilsvarende arbeid som i bachelor- eller masteroppgaven også etter endt utdanning.

TILFELDIGE KRITERIER. Min erfaring er at kriterier for oppgaver kan settes noe «tilfeldig», basert på innspill fra kollegiet eller preget av en emneansvarlig. For å sikre en nasjonal standard for kompetanse innen forskning og fagutvikling, mener jeg derfor at det bør settes nasjonale kriterier også for disse oppgavene, fordi det er studentens læring av systematisk kvalitets- og/eller forskningsarbeid.

Noen steder kreves det at studentene redegjør for systematisk litteratursøk også om de gjennomfører en studie – empiri – andre steder ikke. Noen steder anbefales inklusjon av tre deltakere i kvalitative intervjuer, andre steder seks. Noen steder anbefales 50 deltakere i en spørreundersøkelse, andre steder 100.

Ofte konkluderer studentene basert på funnene. Innen forskning vet vi at utvalget til en intervjustudie eller spørreundersøkelse oftest er større, og basert på grundig vurdering og/eller beregning med tanke på antall. Dybden i kvalitative analyser varierer. Kompleksiteten i statistiske analyser varierer. Kravene til bruk av litteratur varierer: Er det for eksempel «greit» å bruke en fagbok som referanse?

STRAMMERE RAMMER. Min erfaring er også at rammene for studentene strammes til; det er vanskelig å gjennomføre prosjekter/studier på grunn av «spørreskjematretthet» og stort press på ansatte i helsetjenesten. Studentene har et begrenset tidsrom for å jobbe med oppgaven. Antall bachelor- og masterstudenter øker.

Det er viktig at studentene lærer forskning og kvalitetsarbeid riktig. Det er ikke greit med snarveier fordi de har kort tid, fordi det er vanskelig å rekruttere deltakere – eller fordi det ikke finnes veiledere med kompetanse til å veilede på valgt metode.

Jeg mener at å sette nasjonale kriterier for bachelor- og masteroppgaver, vil sikre nasjonal standard på kompetansen etter endt utdanning. Samtidig vil det underlette arbeidet for både studentene, veiledere og sensorer.

Ingen oppgitte interessekonflikter