Hvem er spesialistene?

Kronikk: Lars Kittilsen, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark

ANSATTE VED norske sykehus er flinke til å bruke begrepet «spesialisthelsetjenesten» om seg selv, men er det klokt å bruke dette uttrykket når vi kommuniserer med pasienter, fastleger og andre samarbeidspartnere? Begrepet kan stå i veien for godt samarbeid og samhandling, og kanskje burde hele ordet ha vært byttet ut?

Vi skal skape pasientens helsetjeneste. Pasienten skal lyttes til, pasienten skal involveres, pasienten skal ta mer ansvar, og pasienten skal få mer makt. Pasientens erfaringer og kunnskap skal spille en større rolle enn tidligere, og når vi møter pasienten, skal vi gjerne praktisere samvalg.

Vi har store forventninger til pasientenes involvering, men hva tenker en pasient som blir innkalt til spesialisthelsetjenesten? Hvem vil vel ikke tenke at spesialisthelsetjenesten «vet best» – at det er de som kan stille diagnosen og vet hvilken behandling det er behov for?

RESPEKTEN. Det er flott at ansatte ved norske sykehus nyter stor tillit, men hvis vi skal overføre mer ansvar og makt, bør vi også se på begrepene som brukes i helsevesenet. Det er mye vi kommuniserer ved å velge navn og titler, og vi har mye å tjene på å redusere eller fjerne bruken av de ordene som kan skape unødvendige konflikter og dårlig utgangspunkt for en god dialog.

Vi skal ha respekt for ansatte på norske sykehus. Det er svært mange ansatte som har lang utdanning og mange års erfaring, og på enkelte områder er det nesten ingen som har så mye kunnskap som dem. De er ofte spesialister i sitt fag, og derfor kaller vi dem med god grunn for spesialister.

De fleste seksjoner og avdelinger ved norske sykehus fungerer utmerket, de består av ansatte med høy kompetanse, og noen av dem er unike i sitt slag. Det finnes mange sykehusseksjoner og sykehusavdelinger som er ledende innen sitt fag, og det er slett ikke feil å si at de er spesialiserte.

FASITEN? Likevel må vi passe oss for å skape et inntrykk av at det er de ansatte på sykehusene som alltid sitter på fasiten – noe vi risikerer å gjøre hvis vi bruker begrepet «spesialisthelsetjenesten» i tide og utide. Hvis vi gjør det, er det kanskje ikke så rart at antall henvisninger til sykehusene er høyt, for hvem vil vel ikke bli behandlet av spesialistene?

Ett av målene med samhandlingsreformen er å overføre flere oppgaver til kommunehelsetjenesten. De fleste synes at dette er en klok tanke, og det er stor enighet om at bruken av sykehustjenester skal ned i Norge. Kan det tenkes at det er enklere å realisere dette hvis vi reduserer bruken av spesialisthelsetjeneste-begrepet? Uttrykket skaper både forventinger og behov.

YDMYKHETEN. Som regel er det fastlegen og kommunehelsetjenesten som står pasienten nærmest, og i mange tilfeller er det disse som kjenner pasienten best og er spesialister på pasientens helse. De har fulgt pasienten over lengre tid, de kan se helheten og de kjenner pasientens historie.

Vi er avhengig av god kommunikasjon hvis kommunehelsetjenesten og de som jobber ved sykehusene, skal samarbeide godt. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå hvordan fastleger og andre ansatte i kommunehelsetjenesten kan reagere når de møter kolleger som er flinke til å påpeke at de jobber i spesialisthelsetjenesten.

Når man jobber i spesialisthelsetjenesten, er det derfor ekstra viktig å opptre ydmykt, lytte – og se på seg selv som en likeverdig part – kanskje spesielt innen fagområder hvor det ofte ikke er klare svar, som for eksempel i rusbehandling og psykiatri.

SPESIALISTKORTET. At det finnes dyktige spesialister ved norske sykehus, betyr ikke at det ikke finnes dyktige spesialister i kommunehelsetjenesten. Mange av dem har til og med jobbet på sykehus, og de kan ha grundig utdanning og lang erfaring. Når de jobber i kommunene, har de ikke den samme muligheten til å bruke spesialistkortet – selv om kompetansen deres er bedre enn noen gang.

På samme måte finnes det ansatte i spesialisthelsetjenesten som ikke er spesialister. Noen av dem kommer fra stillinger i kommunehelsetjenesten, og selv om de ikke har tatt mer utdanning eller har fått mer erfaring, kan de sette «spesialisthelsetjenesten» på visittkortene sine når de begynner som ferskinger ved et sykehus.

Når det oppstår uenighet, kan det være fristende å utnytte en profesjon eller en tittel. Og det kan være lett å beskylde andre for å gjøre det. Ord og begreper kan misbrukes og misforstås, og i verste fall kan det trigge makt hos noen og føre til avmakt hos andre.

GJENSIDIGHETEN. Kompetanseoverføring er et mye brukt substantiv når vi skal samhandle, og det er påfallende mye som handler om å overføre kompetanse fra sykehus til kommuner. Dette er kanskje ikke så rart hvis holdningen er at de som jobber i spesialisthelsetjenesten, er de som vet best og kan mest. Men skal vi ha en reell samhandling, er det vesentlig med gjensidig kompetanseoverføring.

Gjensidighet er for øvrig et begrep som går igjen når ansatte på sykehus og ansatte i kommunehelsetjenesten diskuterer samarbeid. Når det blir snakket om gjensidig respekt og gjensidig forståelse, pleier møtedeltakerne å nikke, og de fleste går hjem og tenker at det har vært et godt møte. Men vi må vise gjensidighet i praksis, og da kan det være lurt å være oppmerksom på den risikoen som «spesialisthelsetjenesten» representerer.

ROM FOR ALLE. God samhandling betyr ikke at spesialisthelsetjenesten skal fortelle kommunene hva de skal gjøre – og komme med bestillinger som ikke kan gjennomføres. God samhandling betyr heller ikke at kommunene kan sende pasienter og brukere til spesialisthelsetjenesten med forventninger som ikke innfris. God samhandling forutsetter at ansatte i kommuner og ansatte på sykehus har et likeverdig utgangspunkt.

Pasientene er ikke tjent med at ansatte i spesialisthelsetjenesten hever seg over sine samarbeidspartnere, eller at ansatte i kommunehelsetjenesten er frustrert over spesialisthelsetjenestens manglende respekt og forståelse. I pasientens helsetjeneste bør det være plass til mange spesialister – ikke minst pasienten selv.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2016