Dager med liv - på hospice

PALLIATIV OMSORG har hatt en sterk og positiv utvikling i Norge de senere årene. Cicely Saunders, grunnleggeren av St. Christophers Hospice i London, har vært pioneren og skapt modell for lignende tiltak rundt om i hele verden.
Det var Brita Collett Paus som brakte hospice-tanken til Norge. I 1956 stiftet hun Fransiskushjelpen sammen med den katolske pateren Johan Castricum. Etter diverse tidlige initiativ ble det på 1980-tallet opprettet såkalte rådgivningsgrupper for omsorg for alvorlig syke og døende ved noen av våre regionsykehus - etter hvert også ved mindre sykehus og noen i primærhelsetjenesten.
Med tyngde og prestisje
Kreftforeningen, som på dette tidspunktet var koordinator for et nettverksarbeid på nasjonalt plan, opprettet det såkalte Omsorgsrådet. Det ble avløst av Norsk Palliativ forening (NPF) i 2000. Samme året ble Norsk forening for palliativ medisin (NFPM) stiftet som en ren legeforening.
I 2004 lanserte NFPM «Standard for palliasjon», som legger WHO sin definisjon av palliasjon til grunn for sine anbefalinger. Palliasjon har med andre ord utkrystallisert seg som et eget fagfelt, og faget har etter hvert fått den tyngden og prestisjen det har krav på. Dette er også helt i tråd med internasjonal utvikling.
Uenighet om hospice
Når det gjelder organiseringen av palliativ omsorg/palliativ medisin i Norge, ser det ut til å herske stor enighet - bortsett fra berettigelsen av å opprette og drive egne hospicer. «Standard for palliasjon» ønsker ikke å bruke begrepet hospice i det hele tatt.
I en artikkel som er gjengitt på nettstedet religion.dk:  («Hybensuppe og frisk luft er ikke alltid nok»), begrunner professor Stein Kaasa hvorfor han ikke ønsker egne hospicer. - Egne hospicer, mener han, kan føre til at alminnelige sykehus fraskriver seg ansvaret for alvorlig syke og døende, slik at behandling og omsorg for denne pasientgruppen blir marginalisert og et eksklusivt tilbud for de få. I stedet argumenterer han for at palliasjon i spesialisthelsetjenesten skal knyttes til palliative enheter ved sykehusene - bare slik oppretter man kontakten med levende sykehusmiljøer, statusen og interessen for faget.
Denne debatten er ikke ny, verken i Norge eller i Skandinavia.
Gjensidig håp og trøst
Etter å ha arbeidet 22 år som sykehusprest ved et vanlig somatisk sykehus og i ett år ved Hospice Sangen på Hamar, er jeg overbevist om at et hospice tilfører pasienter og pårørende noe de ikke får i en vanlig sykehusavdeling, og kanskje heller ikke på en enhet for lindrende behandling som er integrert i en sykehusavdeling.
Hospice Sangen er et sted å komme til, og vårt motto er å lette hverdagen og legge liv til dagene. Dette skjer i felleskap med andre pasienter, noe som gir gjensidig håp og trøst. Ingen av pasientene er alene et eneste øyeblikk - uten at de ber om det. De blir møtt personlig, og huset er innrettet med vekt på estetikk. 
Hospicet ligger nært et sykehus og har tilgang på sykehusets tjenester. Dette er et gjensidighetsforhold, til gagn for begge parter.
Kriser - og behov
Vi har erfarne helsearbeidere på de fleste fagfeltene, blant annet leger og sykepleiere med kompetanse og lang erfaring fra andre sykehusavdelinger. I tillegg har vi fysioterapeut, musikkterapeut, klinisk ernæringsfysiolog, aktivitør, prest og sosionom.
Det arbeides tverrfaglig og man kan imøtekomme behov den dagen - eller den timen - det trengs. Personalet opparbeider seg en inngående kjennskap til pasientene fordi vi har dem over lang tid.
Mange som kommer til oss, er i en krise på grunn av sykdommen. Nyere forskning på kriseintervenering viser at det er den langsiktige oppfølgingen som gir resultater når det gjelder å bevare den psykiske helsen.
Riktig medisin
Vi skal ikke gå lengre enn til våre naboland for å se at det bygges nye hospicer. Eksempelvis har man i Danmark bestemt å bygge ut 250 hospiceplasser
Hospice er verken gammeldags eller lettvint medisin, og den usynliggjøringen av hospice som «Standard for palliasjon» legger opp, får meg ikke til å tro at hospice-tanken vil forsvinne av seg selv. Og hvor eksklusivt er hospice? De som trenger palliasjon, får komme til oss. Mange steder i vårt land må pasienter vente i to til tre år på psykiatrisk hjelp. Man kan da spørre seg hvor allment tilgjengelig psykiatriske poliklinikker er. Men det er selvfølgelig ingen som vil legge dem ned av den grunn.
Jeg ser med glede fram til nye hospice-etableringer i Norge.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 09/08