Bør fastleger veilede DPS-spesialister?

Et tettere samarbeid i form av veiledning mellom spesialister på DPS og fastleger gir muligens større enighet om når en pasient behøver mer hjelp enn primærhelsetjenesten kan gi.

Publisert
Marit Nymoen
Marit Nymoen


Kronikk: Marit Nymoen, Ph.D.-stipendiat og psykolog i Helse Fonna HF
Miriam Hartveit, førsteamanuensis ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen (UiB) og forsker i Helse Fonna HF
Jostein Helgeland, kommuneoverlege i Haugesund kommune
Harald Bjarne Hellesen, kommuneoverlege i Suldal kommune og fastlege
Eva Biringer, seniorforsker i Helse Fonna HF.

ALLE SKAL HA lik tilgang på spesialisthelsetjenester når det er nødvendig. Mediene rapporterer om et større press på sykehusene som medfører tøffe prioriteringer, og terskelen for å søke hjelp for eksempelvis psykiske lidelser, kan være større for noen pasienter. Problemet er at det fra før ikke er enighet mellom pasienter, fastleger og spesialister ved distriktspsykiatriske sentre (DPS) om når en pasient bør henvises.

Miriam Hartveit
Miriam Hartveit

Regelstyring gjennom detaljerte prioriteringsveiledere er ikke nødvendigvis den rette løsningen for utfordringene vi ser i den komplekse samhandlingen mellom psykisk helsevern i kommunen og spesialisthelsetjenesten.

UENIGHET. Prioriteringsveiledere og lovverk regulerer tilgangen på spesialiserte tjenester i psykisk helsevern. Pasientene skal vurderes likt og rettferdig, slik at ressursene både forvaltes på en god måte og at alle innbyggere har samme tilgang på tjenestene.

Lover og retningslinjer skal sikre at folk verken blir over- eller underbehandlet.

Fortolkningen av regelverket skjer i to ledd: Leger i kommunen har fått en portvaktfunksjon ved å bestemme hvem som skal henvises, og DPS-spesialistene er gitt retten til å beslutte om henvist pasient skal få spesialisthelsetjeneste. Men to tredeler av DPS-spesialistene og fastleger angir at det ikke er noen enighet om når en pasient bør henvises til DPS.

Pasienter, fastleger og DPS-spesialister har ulik forståelse av hva som er premissene for at en pasient bør få hjelp hos DPS

PUSLESPILL. I tillegg har vi funnet at pasienter, fastleger og DPS-spesialister har ulik forståelse av hva som er premissene for at en pasient bør få hjelp på DPS.

Pasientens behov blir dermed som en puslespillbrikke der det er minst tre ulike beskrivelser av hvordan brikken skal se ut for å passe inn. Utfordringen for pasienten og fastleger vil være å finne ut hvor pasienten passer inn, og håpe at DPS-spesialistene er enige.

FÅR HJELP FOR SENT. Den offentlige debatten viser at folk opplever det som utfordrende å bli avvist når de søker hjelp, å måtte tåle lange ventetider og å få utilstrekkelig behandling i helsevesenet. I et debattinnlegg i Nordlys som er gjengitt i dagbladet, trekker Ingvild Glosli Worum frem at oppfordringen om å «søke hjelp» når man har behov for det, ikke samsvarer med hvilken hjelp man faktisk får i helsevesenet eller hvor tilgjengelig helsetjenestene er.

Hun skriver at «sannheten er at hjelpen altfor ofte er for sen, for dårlig eller helt feil». Avvisningsraten på DPS samt undersøkelser av behandlernes opplevelse av kvaliteten på eget arbeid, gir klar støtte til Worums utsagn.

NØDVENDIG SAMSPILL. Vi tenker det er behov for en mer fleksibel og situasjonstilpasset definisjon av prioritet for DPS. Regelstyring har som målsetting at like pasienter skal behandles likt, men det er få situasjoner som er «like». Istedenfor en stadig mer detaljert regelstyring fra statlig hold tror vi at beslutninger for om en skal benytte DPS, best tas i et samarbeid mellom pasienten, fastlegen og DPS-spesialisten.

Enveiskommunikasjonen i henvisningsprosessen er ikke tilstrekkelig. Spesialisthelsetjenestens plikt til å veilede primærhelsetjenesten skal sikre god samhandling mellom fastleger og spesialisthelsetjenesten

og kan være et verktøy for å skape en større enighet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

LØSNINGEN? Et stort antall fastleger har rapportert at de ønsker mer veiledning fra DPS-spesialister for å kunne yte bedre hjelp til pasienter med psykiske utfordringer i førstelinjen. På den andre siden anklages fastlegene for ikke å prioritere ansvarsgruppemøter og dermed gå glipp av muligheter for samarbeid og veiledning. Burde vi ha hatt en tilsvarende plikt for fastleger og tjenesteytere i kommunalt psykisk helsevern til å veilede spesialisthelsetjenesten?

Fastlegen har en koordinerende rolle i helsevesenet og har ofte kjent pasienten over lang tid. En kan se for seg at en motsatt veiledningsplikt kunne ha økt forståelsen for den allmennmedisinske kompetansen og kjennskap til hvilket tilbud som eksisterer i kommunen.

Tettere samarbeid, i form av veiledning mellom spesialister på DPS og fastleger, kan muligens gi en større enighet om når en pasient er i behov av mer hjelp enn primærhelsetjenesten kan gi. Fastlegeopprøret tyder på at grensen for arbeidspress er nådd og at ytterligere plikter ikke vil gjøre fastlegearbeidet lettere på kort sikt. Men på lang sikt ville det kanskje ha gitt en felles forståelse som gagner både pasienten og helsepersonellet som skal samarbeide.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 08/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen

Powered by Labrador CMS