Eldre vil også snakke ut

Myten er knust: Eldre mennesker vil også «snakke ut om det». Ingen får så mye medikamentell behandling for psykiske lidelser som eldre. Men ingen etterspør samtalebehandling mer.  Dette paradokset er en alvorlig utfordring for helsevesenet generelt, og primærhelsetjenesten spesielt. Den statsråd som vil lage «pasientens helsetjeneste» har derfor en jobb å gjøre. Og helseprofesjonene en praksis å endre.
Sist uke offentliggjorde TNS Gallup sitt Helsepolitiske barometer for første gang. Blant de mest slående funn i undersøkelsen om befolkningens syn på helsetjenestene var dette: I valget mellom samtaleterapi og medikamenter vil 68 prosent ha behandling i form av samtaler, mens kun åtte prosent foretrekker de siste. Og interessant nok: for de over 75, er tallet som ønsker samtalebehandling hele 75 prosent. Her knuses en seiglivet myte om at eldre ikke vil ha psykoterapi.
Helseminister Bent Høie har innledet kampen for medisinfri behandling i helseforetakene. Det skal han ha ros for. Regjeringen har videre lagt fram en primærhelsemelding som går inn for flerfaglige helseteam i kommunene. Det er også bra.  Kampen for medisinfri behandling står ikke på helseministeren. Men det er grunn til å mistenke at motkreftene er mange når det gjelder synet på behandlingen av eldre. Hele 80 prosent av psykofarmakologiske medikamenter (angstdempende, sovemedisiner, antidepressiva og antipsykotika) skrives ut av fastlegene, ifølge fastlege Svein Kjosavik, tallene ble publisert i Dagens Medisin i juni 2009.  Og jo eldre pasienten er, desto sjeldnere møter de andre behandlere.
Institusjonell vanetenkning om hva aldring innebærer, generell forfallstenkning om eldre og kommunepolitiske prioriteringer bidrar trolig også til å opprettholde medikamentell praksis.
Det samme Helsebarometeret viser at eldre i Norge har god helse; jo eldre, jo bedre helse viser selvrapporteringen. Det forhindrer ikke at mange har psykiske utfordringer knyttet til tap av relasjoner og funksjoner og til usikkerhet til omstillinger i hverdagen.
Psykolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, Linn-Heidi Lunde, dokumenterte i sitt doktorgradsarbeid om eldre smertepasienter, at pasientene på lengre sikt har bedre effekt av psykologisk behandling enn av medisiner. Hun har advart mot aldersstereotypien som blant annet kommer til uttrykk gjennom oppfatningen om at eldre er lite endringsvillige. Det har blant ført til at eldre får et dårligere tilbud om psykiske helsetjenester enn andre befolkningsgrupper, mener hun:
- Fagfolk undervurderer ofte utbyttet eldre mennesker kan ha av psykologisk behandling, og tilbyr medisiner isteden. Dette skjer til tross for at både norsk og internasjonal forskning viser at eldre har like stor nytte av psykologisk behandling som yngre.
Vi må ta til orde for en holdningsendring hos helsepersonell. Kanskje særlig hos fastlegene, som først møter pasienten. Men også hos psykologene. Forfallstenkningen farger også psykologenes syn på hva aldring innebærer. Den stenger for et mangfoldsperspektiv på aldring.
Vi har imidlertid registrert en tendens til at psykologistudentene har vist økende interesse for feltet. Ved profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Tromsø er det for eksempel opprettet flere praksisplasser i førstelinjen der det er anledning til å få innblikk i hvordan det er å jobbe med eldre.
En av de få kommuner i Norge som har satset på et fullverdig psykisk helsetilbud til den eldre del av befolkningen er Askøy i Hordaland. På Askøy er de opptatt av at dårlig psykisk helse hos eldre går ut over evnen til å klare seg selv. Dårlig psykisk hele går også utover fysisk helse, og derfor er det en klar forsømmelse ikke å ta eldre menneskers psykiske hele alvorlig. Det gir grunn til optimisme.
Mange eldre har levd i en tid med langt mindre åpenhet rundt følelser enn i dag. Mange terapeuter kan fortelle om eldre pasienter som ofte opplever det som befriende endelig å få snakke ut om følelsene sine – de som medikamentene jo kun legger lokk på.
En voksende eldrepopulasjon er en av de virkelig stor velferdspolitiske utfordringene i årene som kommer. Et lokalt og lett tilgjengelig psykisk helsetilbud med psykologisk kompetanse der eldre befinner seg, kan spare enkeltmennesker for store plager, og faktisk også redusere kommunale utgifter.