Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Tor Levin Hofgaards blogg Publisert 2016-02-11

Stans innstramninger som rammer barn

Regjeringens forslag om endringer i utlendingsloven har nå vært på høring. Poenget ved forslaget skal være å gjøre det mindre attraktivt å søke asyl i Norge. Psykologforeningen har ikke vært høringsinstans på disse innstramningsforslagene. Likevel er det vesentlige deler ved forslaget som berører felt der psykologer har høy kompetanse. 

Psykologer vet mye om de utviklingsmessige konsekvenser for barn som vokser opp i usikkerhet, med stigma og med en håpløshetsfølelse som oppstår ved å måtte forlate det landet du er vokst opp i, og se det bli revet ned av krig. Vi vet hvilke utilsiktede konsekvenser av innvandringspolitikken kan få for barn og familier, samt sårbare befolkningsgrupper, inkludert tidligere traumatiserte flyktninger og asylsøkere. Og vi vet mye om de psykiske belastningene og helsebehovene barn og familier har etter flukt og adskillelse. 

Regjeringen vil med sine innstramninger gjøre det vanskeligere å søke familiegjenforening. Høringsnotatet drøfter kort hvordan de foreslåtte innstramningene berører barnekonvensjonens regler, og sier bare at ”departementet går ikke nærmere inn på rekkevidden av disse bestemmelsene”. Det blir konkludert med at man står fritt til å stramme inn regler for familiegjenforening. 

Det er en interessant omgåelse av hva barnekonvensjonen faktisk innebærer. For hadde justisdepartementet gått nærmere inn på rekkevidden av bestemmelsene måtte de ha stilt spørsmål som ”hva er barnets beste”. Og da hadde ikke innstramningene vært enkle å foreslå.

For I konvensjonen står blant annet; ”barnets beste skal være et grunnleggende hensyn”, ”statene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje” og ikke minst: ”Søknad om familiegjenforening skal behandles av partene på en positiv, human og rask måte.”

Det viktigste er imidlertid hvorfor dette er slått fast i konvensjonen. Selv om barn på flukt er en sammensatt gruppe, er det slik at mange av dem kommer fra et liv i hjemlandet, og en reise der de har opplevd store psykiske påkjenninger. Livsvilkårene som initierte flukten har ofte vært ekstreme, og sterkt traumatiserende. De kan ha sett store deler av familien drept, forfulgt eller deportert. Under reisen kan de har vært i livsfare mange ganger. De kan ha vært gjenstand for fysiske og psykiske overgrep.

En undersøkelse i en tyrkisk flyktningeleir viste at 79 prosent av barna hadde opplevd at en i nær familie var blitt drept, 60 prosent hadde sett alvorlig vold, og 30 prosent hadde selv vært utsatt for det. 45 prosent viste tegn på PTSD (posttraumatisk stressyndrom) og 44 prosent hadde depresjon. Mange rapporterte psykosomatiske plager som smerter i kropp og hodepine. Når de så kommer til Norge er de i en livssituasjon der de i lang tid ikke har kunnet stole på voksne.

Hva er så disse barnas beste? Vi vet fra alt arbeid med belastninger og kriser, forskningsmessig så vel som klinisk arbeid, at mennesker i utsatte og belastende situasjoner trenger å ha sine nærmeste rundt seg.  Det er de sosiale, støttende relasjonene som er mest påkrevet og ønskelig i slike situasjoner. Det ikke å vite hvor familien eller familiemedlemmer befinner seg kan føre til ytterligere traumatisering, altså forverring.  Å kunne arbeide både med å gjenfinne familie og søke om gjenforening i nytt land vil være en viktig for å finne seg til rette i det nye landet, og bidra til å styrke den psykiske helsen.

Det er nettopp dette regjeringen ser fullstendig overser – og som er selve grunnlaget for rettighetene i barnekonvensjonen -  ved å si at den ”går ikke nærmere inn på rekkevidden av disse bestemmelsene ”. Konsekvensen av forslaget vil jo gjøre det nærmest umulig for disse barna å noen gang kunne gjenforenes med sin familie.

I tillegg gjør regjeringen det verre for disse barna når den begrunner innstramningene med en mistanke om at foreldrene har sendt dem fra seg til Norge som såkalte anker-barn. Et slikt utgangspunkt -  at flyktende barn er lykkejegere på vegne av sine foreldre - gir ikke disse barna den mottakelsen de trenger. Når vi også vet at teorien om anker-barn stort sett er en myte, som verken bekreftes av SSB eller av UNICEF, er det svært alvorlig at regjeringen nå setter barnekonvensjonen til side for å innføre regler som vil kunne medføre alvorlige langvarige problemer i disse barnas liv.

Psykologforeningen vil derfor appellere til samtlige partier på Stortinget om å ikke vedta de innstramningene regjeringen foreslår som rammer barn.

Kommentarer

Tor Levin Hofgaard

Tor Levin Hofgaard er psykologspesialist, president i Norsk psykologforening og styreleder i Rådet for psykisk helse. Han sitter også i styrene i Den europeiske psykologføderasjonen (EFPA) og i Akademikerne. Som psykolog har han jobbet mest med rusavhengige og psykoser.

Nyheter fra startsiden

Har kontrollert helsevesenets ressursbruk i 25 år

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!