Har vi nok legemiddelinformasjon nå?

Det er snart 20 år siden de regionale legemiddelinformasjonssentrene (RELIS) startet opp. I løpet av disse årene har vi bistått et stort antall leger, farmasøyter, tannleger, sykepleiere, jordmødre og andre med å finne svar på legemiddelspørsmål som har oppstått i pasientbehandlingen. Vi er bedt om å vurdere bivirkninger, forebygge interaksjoner, rydde i medisinlister, forklare advarsler og finne dokumentasjon. Siden vi er offentlig finansiert har det vært viktig for oss at den jobben vi gjør skal komme flest mulig til nytte. Derfor har vi siden 1995 lagt alle utredninger inn i en database på nettet. De fleste utredningene er fritt tilgjengelige. I skrivende stund ligger det 22000 søkbare saker i databasen.
Legemiddelfeltet har forandret seg mye siden vi startet RELIS i 1995. Den gang var helsevesenet henvist til et begrenset utvalg datakilder og et svært tungvint system for innhenting av publiserte studier. Det var mindre debatt og kritisk lesning av studier, og en tradisjon for å godta påstander hvis autoriteten var stor nok. Siden den gang har vi fått utvidede preparatomtaler og vitenskapelige utredninger på nett hos Statens legemiddelverk, europeiske EMA og amerikanske FDA. Kliniske studier registreres på nettsiden Clinicaltrials.gov. Tidsskrifter ligger i fulltekst på nett. Det er flere tilbydere av legemiddeldatabaser, selv om ikke alt er like kritisk analysert. Det er et tydeligere skille mellom produktreklame og faglig aktivitet. Pasienter kan google sine medikamenter, finne informasjon om effekt og bivirkninger og diskutere det med andre.
Har vi fortsatt et problem? Svaret er ja – paradoksalt nok. Det har aldri vært så mye informasjon om legemidler tilgjengelig som i dag. Mye er generelt og mye er motstridende. Samtidig som nettet renner over av legemiddelinformasjon finnes det mange og store kunnskapshull.
De fleste henvendelsene til oss gjelder ikke farmakologiske virkningsmekanismer og farmakokinetikk. De gjelder advarsler: Bivirkninger, kontraindikasjoner og graviditet. I møtet med en pasient gjelder en praktisk tilnærming til det som kan få betydning for behandlingen: Er det noen farlige bivirkninger av denne medisinen? Kan den legges til eksisterende medisinliste uten problemer? Hva hvis pasienten er gravid i 2. måned?
Både retningslinjer og studier er best når det gjelder en pasient – en diagnose – ett legemiddel. Det blir verre når pasienten har mange diagnoser og en bærepose med legemidler, gjerne supplert med ymse kosttilskudd og naturmidler. De opplysningene helsepersonell etterspør hos oss er ikke umiddelbart tilgjengelige ved å slå opp i preparatomtaler eller søke i interaksjonsdatabaser. En oversikt er bare en generell oppsummering av de viktigste punktene. For hvert punkt i en preparatomtale finnes en underskog av mer detaljert og til dels motstridende informasjon. I mange tilfeller ender vi opp med å gi andre opplysninger enn det som står i oppslagsverket, eller å sette informasjonen i et perspektiv som gir et bedre grunnlag for en nytte/risikoavveining.
Dette medfører et spesielt ansvar for å grunngi rådene og underbygge med dokumentasjon så langt det går. Det er ikke slik at man har randomiserte kliniske studier å støtte seg på i et hvert spørsmål. Mange av pasientene ville uansett ikke fått være med i en klinisk studie, på grunn av annen sykdom, mange legemidler, høy alder, graviditet/amming eller annet. De fleste legemiddelspørsmålene gjelder ikke nye legemidler i et intensivt studieprogram. De fleste bruker preparater som har vært på markedet en stund, og som ingen er særlig interessert i å sette i gang studier med – spesielt ikke for en begrenset pasientgruppe.
Et raskt nettsøk på et hvilket som helst legemiddel viser kanskje fremtiden: Det finnes et utall nettsider og applikasjoner som gjengir akkurat den samme generelle informasjonen, men med forskjellig brukergrensesnitt. Det som er mangelvare er begrunnelsene, detaljene, graderingene og nyansene som er svært relevante for helsepersonell som skal velge behandling til enkeltpasienter.