Thomas Hoholms blogg

Fastlegeordning i krise?

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Den har vel egentlig vært varslet lenge, og nå har evalueringen av fastlegeordningen bekreftet bildet: Vi har faktisk en fastlegekrise under oppseiling. En ordning befolkningen stort sett er meget fornøyd med, og et uttrykk for den norske samfunnsorden: gode tjenester tilgjengelig for alle, og med lav terskel. Men det kunne ikke vare, eller? Et økende antall fastleger klager over økt arbeidstrykk, det gjør også andelen yngre leger som sier de ikke ønsker å bli fastlege, i alle fall ikke med dagens betingelser.

Samtidig med fastlegedebatten ser vi en rekke tiltak som har utløst interessante parallelle debatter, ikke minst her i DM, og jeg vil særlig nevne tre av dem: (1) Utvikling av mastergrad og kommunale stillinger for spesialiserte allmenn-sykepleiere (AKS) har utløst kritikk. Representanter for allmenn-legene frykter at dette skal svekke legetjenesten, gi dårligere medisinske tjenester til befolkningen, og kanskje særlig tynne ut legerekkene i rurale strøk. (2) Arbeid med testing av digital medisinsk oppfølging og behandling hjemme hos folk øker raskt, både i sykehus og kommunehelsetjenesten. Takstsystemet for fastlegene utvikles – om enn i litt sent tempo – for å tilrettelegge for blant annet video-konsultasjoner, som antakelig vil spare både lege og en rekke pasienter for tid. (3) En serie piloter er i gang for å utforske ny organisering av fastlegetjenesten.  «Primærhelseteamene» er godt i gang, og flere av teamene er entusiastiske, og viser gjerne fram hvordan oppgavedeling og samarbeid mellom leger, sykepleier og helsesekretærer kan gjøres mye mer effektivt. De tar også i bruk enkel og tilgjengelig teknologi for å forbedre pasientoppfølgingen.

I tillegg til disse tre tiltakene kunne vi nevnt velferdsteknologiprogrammet, forskrift om ledelse i helsetjenesten, folkehelsearbeid, helsenæringsmeldingen, innkjøpsordninger, helseplattformer og helseinfrastruktur som områder hvor det nå gjøres mye godt og nødvendig arbeid for framtidens helsetjeneste.

Men tilbake til fastlegeordningen: Vi har altså en situasjon hvor alle er enige om at noe må gjøres for å bevare og styrke primærhelsetjenesten for innbyggerne våre. Litt spissformulert kan vi si at fastlegene ønsker bedre betingelser (mer penger, lavere arbeidstrykk) for å kunne gjøre en god jobb, samtidig som mange leger helst ikke vil delegere så mange oppgaver, hverken til sykepleiere, helsesekretærer eller teknologi.

Jeg, og sikkert mange med meg, mener at disse tingene må sees i sammenheng, og at de viser vei for framtiden: For det første må fastlegetjenesten prioriteres høyt når oppgavene og utfordringene for primærhelsetjenesten øker. Dette inkluderer rimelig økonomisk kompensasjon for de tjenestene som skal leveres, og tilrettelegging for en fornuftig arbeidsbelastning og godt arbeidsmiljø. Men dette kommer ikke til være nok! Det må også inkludere mer eksperimentering – som i primærhelseteam-pilotene – med hvordan legetjenesten kan organiseres bedre og mer effektivt. For det andre må vi fortsette arbeidet, som har pågått så lenge vi har hatt en kunnskapsbasert helsetjeneste, med å hele tiden vurdere hvem som kan gjøre hvilke oppgaver. Både AKS-sykepleiere og primærhelseteam er interessante eksempler. Ny kunnskap og bedre teknologi muliggjør ofte oppgaveglidning. Det er godt og viktig, så lenge det kvalitetssikres faglig. For det tredje mener jeg leger og helsepersonell generelt må legge hendene på rattet og på en offensiv måte lede an i arbeidet med å teste, kvalitetssikre og ta i bruk digitale verktøy. Hvis de ikke gjør det selv, overlates det til globale og lokale teknologibedrifter som ofte går forbi tjenesten og direkte på innbygger. Kanskje med utfall vi ikke ønsker oss. Helseteknologibedriftene vil etter mitt syn ha stor nytte av en sterkere – og gjerne mer kritisk – dialog med fagmiljøene. For det fjerde er det ikke vanskelig å spå at folkehelsearbeidet vil måtte løftes fram enda mye sterkere enn i dag. Forebygging og tilrettelegging for gode og aktive liv i gode mellommenneskelige relasjoner blir et viktig politisk ansvar når hjelperessursene ikke lenger strekker til.

Altså: Nå må vi tørre å snakke høyt om slike kombinasjoner av løsninger, og helsetjenesten må ta en offensiv rolle slik at de nye løsningene spiller på lag med tjenestens verdier og formål. Konsekvensene av alternativet tror jeg ikke noen av oss ønsker.

Powered by Labrador CMS