Epler er fortsatt ikke pærer...

De siste årene har vi sett at helsemyndighetene stadig oftere bruker begrepet «faglig likeverdige legemidler». Det høres umiddelbart fornuftig ut. Problemet er at det verken er åpenhet om hvordan man kommer fram til at legemidler er faglig likeverdige og hva man legger i begrepet. Det er ikke bare uheldig, men innebærer en trussel mot kvaliteten på norsk pasientbehandling.

La meg ta et par konkrete eksempler:

Vi har innen kliniske kreftstudier sett at Norge ikke har kunnet delta i utprøving av nye legemidler, fordi medikamentet som skal fungere som «kontrollarm» i den internasjonale studien, ikke brukes i Norge. Vår tidvis vide definisjon av hva som er faglig likeverdig har for eksempel gjort at norske pasienter ikke har kunnet delta i studier innen behandling av lungekreft og myelomatose. Man sammenligner rett og slett ikke epler og pærer i kliniske studier.
Det er et uttalt mål at vi skal øke antall kliniske studier i Norge. Årsaken er enkel: Det gir god pasientbehandling og er samfunnsøkonomisk gunstig. Dessverre ser vi at antall kliniske studier faller i Norge, også på kreftområdet. En politikk der man setter norske pasienter på en behandling  som resten av verden ikke synes er optimal, undergraver målsettingen om økt antall kliniske studier. Det undergraver også det vitenskapelige fundamentet som ligger til grunn for den regulatoriske prosessen for godkjenning av legemidler – et utviklingsløp som går over år og som krever store investeringer både fra legemiddelindustrien og sykehusene. Når man har en for vid definisjon av hva som er faglig likeverdig hopper man over kravene som er viktige i all forskningsmessig dokumentasjon. Det gjøres blant annet ikke sammenligningsstudier for å få dokumentasjon om effekt og bivirkninger i forkant av et bytte fra et legemiddel til et annet som er såkalt faglig likeverdig.
Den vide og uklare begrepsbruken og manglende åpenhet om prosessen for å definere noe som faglig likeverdig, svekker tilbudet til norske pasienter, virker ikke innovasjonsfremmende og gjør det vanskeligere å konkurrere om å få kliniske studier til Norge. For hvorfor skal de store legemiddelselskapene legge sin innovasjon og sitt samarbeid til Norge, dersom vi som nasjon til enhver tid skal bytte til medikamenter man tror, men ikke vet at er likeverdige? En praksis som også vil utfordre kvalitetssystemet for godkjenning og finansiering av nye legemidler.

Vi vet jo godt at vi ikke kan sammenligne epler og pærer. Det lærer vi fra barnsben av. Hvorfor denne trangen til å sammenligne noe som man ikke vet er likt? Kan det være en presset sykehusøkonomi?

Som hovedregel bør ikke legemidler som er vurdert å være effektmessig forskjellige basert på randomiserte, kliniske studier i metodevurderinger grupperes og rangeres i en konkurransesituasjon. Dette bryter med målsettingen om å sikre et likeverdig og kunnskapsbasert behandlingstilbud til norske pasienter. Det bryter også med tre av de legemiddelpolitiske målene:

• Å sikre god kvalitet ved behandling med legemidler
• Sikre likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler
• Å legge til rette for forskning og innovasjon

Språkviterne har minnet oss om det mange ganger: Det ligger mye makt i ord og ikke minst hos
dem som har definisjonsmakten. Innen medisin er vi trent opp til å være presise i vår språkbruk, fordi noe annet kan få fatale konsekvenser.
Det er ingen grunn til at vi skal slurve innen medisinsk behandling, i dette tilfellet hvordan vi omtaler og vurderer legemidler. Faglig likeverdig kan gjerne bli årets nyord, men det forutsetter at det er en konkret og faglig, godt fundert definisjon og en åpen vurderingsprosess.