Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Steinar Thoresens blogg Publisert 2019-11-13

Trumfer pris livsviktig helsehjelp og innovasjon?

Norge har et omfattende «løp» for godkjenning og finansering av nye medisiner. Dette systemet har som mål å sikre at norske pasienter får rask og lik tilgang på sikre og innovative legemidler, samt å bidra til klok bruk av samfunnets ressurser.

Det er derfor både litt pussig og trist å observere hva som skjer i praksis. Langt unna politiske festtaler ser man ofte avgjørelser og prosesser som strider i mot den legemiddelpolitiske målsettingen om rask tilgang og satsing på innovasjon. I anbudsordningen for nye medisiner kan det tidvis virke som om pris er blitt viktigere enn å sikre norske pasienter den beste behandlingen. Jeg ser dessverre stadig oftere at offentlige aktører som Statens Legemiddelverk (SLV), Sykehusinnkjøp og  Beslutningsforum velger å tilsynelatende se bort fra denne målsetningen, og kun fokusere på pris når nye legemidler skal godkjennes og finansieres. Å komme frem til en avgjørelse viser seg også å ofte være en svært tidkrevende prosess.

Hvorfor er det slik? Hvorfor tar det så lang tid før norske pasienter får tilgang på livsforlengende medisiner eller sågar livreddende legemidler?

Det skyldes et sett av faktorer. Nye legemidler skal først godkjennes av europeiske legemiddelmyndigheter (EMA). Deretter følger vanligvis en rask norsk godkjenning av SLV. Legemiddelselskapene sender inn en helseøkonomisk vurdering som SLV som hovedregel skal vurdere innen 180 dager. For flere legemidler klarer ikke SLV å overholde fristen og ofte kan deres arbeid ta mer enn ett år. Ikke sjelden  er det også et faktum at SLV vurderer den potensielle helseøkonomiske gevinsten annerledes enn andre europeiske land, inklusive våre nordiske naboer. Det har aldri lykkes meg å forstå hvorfor man bruker så lang tid og hvorfor for eksempel svenske myndigheter ser annerledes på den innsendte dokumentasjonen.

Selv om SLV konkluderer med at et nytt medikament kan innføres og er helseøkonomisk forsvarlig, kreves det likevel et «ja» i Beslutningsforum, før medikamentet kan taes i bruk på norske sykehus. Beslutningsforum består som kjent av direktørene for de fire regionale helseforetakene, som i tillegg til overnevnte oppgave også har budsjettansvar for alle aktiviteter i sitt foretak. Det betyr at kostnader ved innføring av nye medisiner, konkurrerer med kostnader til IT, konsulentjenester og planer om nye sykehusbygg.

Dersom prisen på medikamentet vurderes som for høy i forhold til nytten på medisinen, kan Beslutningsforum si nei. De kan også si nei dersom det blir for dyrt for sykehusene.

Vi ser at spesielt nye kreftmedisiner får «nei» og med det følger prisforhandlinger, som kan trekke ut i mange måneder og faktisk år. Dette til tross for at SLV grundig har vurdert den nye medisinen som helseøkonomisk riktig å innføre.

I 2018 godkjente Beslutningsforum 48% av nye medisiner, mot 80 % året før.  Vedtak i Beslutningsforum er offentlige, men ulikt andre offentlige vedtak, så kan ikke disse avgjørelsene ankes. Det arbeides nå med et lovforslag som skal forankre Beslutningsforums virksomhet ytterligere.

Gitt et postivt vedtak i Beslutningsforum vil nye medisiner (der det finnes flere behandlingsalternativer) inngå i et anbud. (Finnes det ikke andre medisiner, vil pasientene få tilbud om behandling med en gang Beslutningsforum sier «ja»). Men dette er også tidsbundet. Fristen for å delta i onkologianbudet har de siste årene vært på høsten. Har man ikke beslutning fra Beslutningsforum før denne fristen, må legemiddelselskapet, iflg anbudsreglene, vente til neste års anbud. I praksis kan det innebære at medisinen ikke kan tilbys norske pasienter før 1-2 år etter norsk godkjennelse.

I anbudet er det åpenbart at pris er styrende. Prisen i anbudsrunden er også som oftest lavere enn den som er gitt både til SLV og Beslutningsforum, og anbudet organiseres av en annen stor offentlig aktør; Sykeshusinnkjøp. Når så mange legemidler inngår i anbud – hvorfor må legemidlene likevel gjennom en (forsinkende) helseøkonomisk vurdering?

Effekter av dagens anbudsordning

Etter å fulgt anbudsordningen i mange år gjennom flere selskaper, er min erfaring at den har en rekke uheldige virkninger for norske pasienter, innovasjon og norsk helsenæring. For noen terapiområder vil anbudsvinner få omlag 90% av markedet. Og for noen aktører kan konsekvensen av dette være nedlegging eller en kraftig reduksjon av sin virksomhet i Norge. Selvfølgelig har dette betydning for antall kliniske studier og andre medisinske samarbeidsprosjekter. Myndighetene lanserer en handlingsplan for å øke kliniske studier, men hvorfor skal industrien legge kliniske studier til et land der medisinen ikke taes i bruk? Og har noen tenkt tanken på ordningen med praktisk monopol kan føre til legemiddelmangel på sikt?

Som følge av legemiddelanbud, ser vi eksempler på at kronikere må bytte fullstendig medikamentelt regime (HIV-behandling). Legemiddelselskaper uten særlig tilstedværelse i Norge vinner anbud (HCV). Jeg ser også tydelig at pris har trumfet effekt på en del terapiområder. I tillegg har myndighetene en misforstått tro på gruppe-efffekt og burde vite at den indviduelle pasient svarer ulikt på behandling og ofte med ulik bivirkningsprofil. Moderne persontilpasset medisin vil komplisere dette arbeidet ytterligere.

Vi liker å tro at Norge har verdens beste helseregistre og at dette er et fortrinn for kliniske studier og for utnyttelse av helsedata. Men det hjelper lite å ha fantastiske nasjonale registre, når det i praksis nærmest bare foreligger kun ett reelt behandlingsvalg for enkelte sykdommer.Det er fullt forståelig at samfunnet må ha kontroll på sine budsjetter, og prioritering er viktig. Men dagens overdrevne prisfokus rammer kun pasientene.

Løsningen

Løsningen kan være å ta i bruk nye medisiner straks etter EMA-og SLV-godkjenning og så gjøre en «pay for performance» modell etter for eksempel to år. Da kan man også utnytte våre nasjonale helseregistre bedre. En betydelig økning av kliniske studier i Norge, vil også kunne medføre at pasienter kan få tidlig tilgang og Helseforetakene tilføres midler og medisiner uten kostnad. Industrien vil gjerne ha en dialog rundt dette.

Det er ingen grunn til å synes synd på den internasjonale legemiddelindustrien. Industrien er vant til anbud, og i global sammenheng er Norge et lite marked. Men norske pasienter fortjener å få rask og lik tilgang på nye behandlinger, på lik linje som pasientene i våre naboland.

Kommentarer

Steinar Thoresen

Steinar Thoresen er Head of Oncology Strategy Nordics and Netherland i Merck. Thoresen er lege med spesialisering i patologi og epidemiologi og har tatt en dokorgrad på brystkreft. Han var tidligere leder for nasjonal kreftscreening ved Kreftregisteret, professor ll ved UiB 1999-2013 og medisinsk direktør i Abbvie frem til våren 2019.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!