Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Steinar Thoresens blogg Publisert 2018-03-12

Norske pasienter bør få tidligere tilgang til nye medisiner mot alvorlige sykdommer. Tiden er overmoden for endringer.

Et legemiddel blir bare godkjent for salg dersom det har en nytte som overstiger risiko ved bruk. Norge deltar i et europeisk legemiddelsamarbeid, administrert av European Medicines Agency (EMA). Det er på dette nivået sikkerhet og effekt av bruk avgjøres. Deretter godkjenner Statens legemiddelverk legemiddelets bruksområde og fastsetter maksimal utsalgspris.

For alle legemidler bestilles det samtidig en «metodevurdering» hvor Statens legemiddelverk gjør en kunnskapsoppsummering med fokus på effekt, sikkerhet og kostnadseffektivitet. For legemidler som finansieres av helseforetakene benytter Sykehusinnkjøp HF metodevurderingen som grunnlag for forhandling om reduksjon i legemidlets pris. Til slutt tar Beslutningsforum en beslutning om hvorvidt man tillater behandling med legemidlet eller ei. For at norske pasienter skal få tilgang til et legemiddel i Norge er man avhengige av at Beslutningsforum sier ja til legemiddelet.

En metodevurdering er en omfattende prosess, som kompliseres ved at norske myndigheter etterspør særnorsk informasjon (informasjon som skiller seg fra informasjonen man sender inn i andre land). Dette ser vi også på beslutningene for innføring. AbbVie har gjennomgått metodevurderingene fra Statens Legemiddelverk. Av de helseøkonomiske metodevurderingene gjennomført i 2016 og 2017 fikk halvparten nei til innføring. Det er kritisk, og viser at Norge ikke har tilpasset seg den nye typen legemidler. Vi geier ikke å gjøre en god vurdering av disse dataene, og pasientene er de som taper på det.

I tillegg bruker vi lang til på å komme til en beslutning. I 2017 var snittiden for de helseøkonomiske analysene 28 dager over saksbehandlingsfristen. Når vi vet at enkelte tumortyper kan doble seg i størrelse på 30 dager setter det ting i perspektiv. Saksbehandlingsfristen på 180 dager er allerede lang. At man i snitt bruker for lang tid, og i noen tilfeller flere år på å komme til enighet, er uakseptabelt all den tid pasienter dør mens disse forhandlingene pågår.

For meg er det åpenbart at det norske systemet trenger endring. Mange land har systemer for å vurdere om det er kostnadseffektivt å ta i bruk nye legemidler, og jeg mener det er både riktig og viktig at norske myndigheter gjør en vurdering av pris opp mot effekt før de tar i bruk nye legemidler. Likevel mener jeg at dagens system ikke er optimalt utformet, og at det er for lite fokus på at det er pasienter som venter på tilgang til disse legemidlene i andre enden av disse vurderingene.

For det første mener jeg at man kunne sikret tilgang for pasientene mens kostnadseffektivitetsvurderingen pågår. Tyskland har foreksempel sikret pasientene tilgang i ett år mens myndighetene forhandler med produsenten om pris. Andre mulige løsninger kan være at prisen som blir satt etter forhandling har tilbakevirkende effekt. Det er flere måter å løse dette på, og jeg mener myndighetene med fordel kunne vurdert flere av dem.

Motargumentet vi møter fra myndighetene er at å gi pasienter tilgang og så risikere at legemiddelet må trekkes fra markedet dersom man ikke blir enige om en pris vil gi produsentene et ekstra pressmiddel i forhandlingene. Jeg ser denne utfordringen, men jeg skjønner ikke at midlertidig tilgang til et legemiddel kan utgjøre større press enn pasienter som dør mens de venter på at legemiddelet skal komme til markedet.

En annen utfordring med systemet er at det ikke foregår reelle forhandlinger mellom helseforetakene og legemiddelprodusentene. Tradisjonelt foregår forhandlinger ved at man setter seg ned rundt samme bord og diskuterer frem og tilbake. Forhandlingene helseforetakene henviser til i forbindelse med metodevurderinger foregår ved at legemiddelprodusentene sender inn omfattende dokumentasjon til Statens legemiddelverk, som deretter vurderer og fastsetter legemidlets kostnadseffektrate. I denne prosessen er det ingen mulighet for firmaene til å diskutere forutsetninger, endringer i analysene eller liknende. Hvis kostnadseffektraten ansees som for høy bes produsenten om å tilby en rabatt.. Produsentene må gjette seg frem til hvor langt unna riktig pris man er før man så leverer et nytt prisforslag. Slik jeg ser det er dette ikke en forhandling, men en «budrunde», hvor Beslutningsforum godtar eller avviser pristilbudene. Myndighetene må ha en oppfatning av at dette gir dem lavere pris til slutt enn hvis de ga et hint til produsentene om hvilken pris de burde legge seg på. Jeg har vanskelig for å se at det er riktig, men uansett etterlyser jeg en reell forhandling der man kan ha en dialog om søknadens utforming og konklusjon. Så får det være opp til myndighetene hvor mye informasjon de velger å dele. Min påstand er at dette ville føre til raskere forhandlinger. Det vil både pasienten og samfunnet tjene på, så lenge man ender opp med en kostnadseffektiv pris til slutt.

Å gjøre en kostnadseffektivitetsvurdering av legemidler er viktig. Og jeg gjentar at min intensjon ikke er at vi ikke skal gjøre en sånn vurdering. Mitt poeng er at det er flere tiltak som kan gjøres for å sikre at denne prosessen går så raskt som mulig. Det kan oppsummeres slik:

  1. Norske myndigheter må kunne gjøre kostandseffektivitetsvurderingen ut fra samme informasjon som andre land. Altså må de samordne seg med andre land i Europa med tanke på hvilken informasjon de etterspør.  
  2. Pasienten må kunne få tilgang til legemiddelet mens forhandlingene pågår. Særlig viktig blir dette når vi ser at stadig flere av de innovative legemidlene får forhandlinger som trekker ut i tid, der pasienten blir skadelidende.
  3. Vi må ha reelle forhandlinger med dialog mellom myndigheter og legemiddelprodusentene.

Min påstand er at både pasienter, samfunnet og produsenter er tjent med at forhandlingen om «riktig pris» går så fort som mulig. Jeg etterlyser større ambisjon og villighet til å gjøre systemet enda bedre. Staten forhandler faktisk på vegne av norske pasienter, og det er disse pasientene som blir skadelidende når forhandlingene tar lang tid.

Kommentarer

Kontrollspørsmål for kommentarer   4 + 7 =   (legg sammen tallene for å kommentere)
OM KOMMENTARFELTET: Dårlig ytringsklima beskrives som et problem i deler av helsetjenesten, derfor har vi en åpning for anonyme kommentarer. Dagens Medisin oppfordrer imidlertid alle til å bruke fullt navn i kommentarfeltet, og kritisk vurdere om man har behov for å være anonym. Fullt navn og identifisering gjør debatten bedre – for alle! Ved å huke av boksen, godkjenner du publisering av kommentaren i artikkelen og Dagens Medisins regler for kommentarinnlegg.


Steinar Thoresen

Medisinsk Direktør i AbbVie siden 2013. Thoresen er lege med spesialisering i patologi og epidemiologi og har tatt en dokorgrad på brystkreft. Han er tidligere leder for nasjonal kreftscreening ved Kreftregisteret og professor ll ved UiB 1999-2013.

Nyheter fra startsiden

SAMHANDLING MELLOM FASTLEGER OG SYKEHUS

– Vi trenger et «utskrivingspoliti»3

Pasientforening saksøker staten

Derfor stoppet de ny Spinraza-vurdering3

Nye retningslinjer for svangerskapsomsorg

Gravide skal få komme raskere til første time2