Når kunnskapen får skylda for samfunnsproblemer

Økende psykiske vansker blant unge skyldes helt andre ting enn det årlige spørreskjemaet fra Ungdata. Å kutte ut deltakelse i nasjonale kunnskapsinnsamlinger svekker evnen våre til å fange opp trender og sette inn kloke tiltak i tide.

Over flere år har vi sett økende grad av stress og psykiske vansker blant barn og unge. Vi har ikke et fullgodt bilde av hva som er mekanismene bak de urovekkende funnene. Men vi har en god liste over mistenkte, som press på å ha et perfekt utseende, høye forventninger til prestasjon, levekårsstress, ensomhet og manglende sosial støtte. I et samfunn preget av individualisering får ungdommene våre høre at de kan bli hva de vil. Om du ikke lykkes, er det din egen feil. Dette selv om et vell av forskning viser at muligheter og ressurser er sosial ulikt fordelt.

Rustet for livsmestring

I Trondheim kommune har nå forskerne og den nasjonale undersøkelsen Ungdata, kommet på denne mistenktlista fordi måten de spør om hvordan ungdommene våre faktisk har det, i seg selv kan påvirke deres psykiske helse i feil retning.

Det er et viktig poeng at hvordan vi snakker om ting kan påvirke ungdommenes utfordringer. Når vi snakker i fete typer om fedmeepidemi, kan vi ende opp med å heie på kroppspresset. Når foreldre brøler på sidelinja, enten det er på fotballbanen eller skolen, heier vi vel i praksis på forventningspresset.

Vi har etter hvert mye kunnskap om at måten vi snakker om ungdom og psykisk helse på kan være problematisk. Dette er noe vi skal ta på det største alvor. Særlig blir det feil når vi kommer med individuelle løsninger på samfunnsskapte problemer. Når for eksempel skolen skal styrke livsmestring og folkehelse, må ikke dette være noe elevene primært skal lære som praktiske tips og råd. da blir det noe de hver for seg må ta ansvar for. Folkehelse og livsmestring er noe skolen skaper gjennom å styrke forutsetninger for mestring og livskvalitet i alt skolen gjør, både i sitt fysiske og sosiale miljø, sine læremetoder og sitt innhold.

Ungdata trengs

Ungdata er en undersøkelse som kartlegger en rekke sider ved livene til skolelever i Norge. Men i Trondheim kommune har resonnementet om at forskningsspørsmålene i seg selv kan være skadelig, ført til at de ikke vil være med på den årlige kartleggingen. Det er bekymringsfullt, fordi dette er kunnskap vi trenger. Ungdata gir et verdifullt kunnskapsgrunnlag for å kunne sette inn tiltak for bedre oppvekstsvilkår for ungdommene våre.

Det er viktig å få en god balanse mellom å kartlegge risikoforhold og positive forhold som mestring og livskvalitet. Men at spørsmålene i en ungdomsundersøkelse som stilles på skolen en gang i året i seg selv skal påvirke barn og unges psykiske helse i negativ retning, gir liten mening. Det er vanskelig å forstå at det skal være en grunn til å slutte å samle inn forskningsdata om livene til ungdommer i Norge. At vi har nasjonale målinger som går over tid, gir også en unik mulighet til å følge trender. Slik får vi bedre forståelse, og kan styrke de gode trendene og møte de dårlige trendene på en bedre måte.

«No data – no problem!»

Det minner om den tiden da Norge i liten grad studerte sine sosiale ulikheter i helse. Vi trodde at vi med etablering av en universell velferdsstat med like muligheter for alle, hadde utslettet ulikhetene. Sjokket var stort på slutten av 1990-tallet. Også vi hadde store sosiale ulikheter i helse.

Uten data mister vi kunnskapsgrunnlaget for å utvikle samfunnet vårt i riktig retning. For om vi tar bort dataene som kan synliggjøre samfunnsutfordringene våre, forsvinner også utforingen. Eller som en sier i internasjonale forskningsmiljøer: «No data – no problem!»