Sats på fond

Jo mer persontilpasset medisin og behandling som utvikles, jo viktigere er det at vi har et helsevesen som fungerer - for alle. Ikke bare for de som har helseforsikring gjennom jobben - eller de rikeste.

Livet er fult av dilemmaer. Både for pasienten, legen og staten. Beslutningsforum, som er statens prioriteringsorgan for hvilke legemidler som skal tas i bruk, sier stadig oftere nei til dyre (kreft)medisiner. Samtidig kjøper stadig flere pasienter slike medisiner på egen regning.
Må verdens rikeste land si nei til dyre medisiner? Ja, det må vi. Enten fordi prisen er for høy, virkningen ikke er god nok – eller, paradoksalt nok, fordi virkningen er for god for alt for mange. Når stadig flere lever lengre, på dyre medisiner, blir kostnaden over tid svært stor for staten.  Kost/nytte-vurderinger og et prioriteringsorgan er helt nødvendig. Men vi må si ja så ofte som mulig. For flest mulig.

Stortingsmeldingen om prioriteringer i helse kommer snart fra Regjeringen. Venstre vil der gjenta vårt forslag fra behandlingen av Legemiddelmeldingen om å satse på fond som et virkemiddel – både i utvelgelse og mellomfinansiering av nye lovende medisiner, men også for innovasjon i diagnostisering og behandlingsmetoder.  For mer samarbeid og læring. Og for mer åpenhet om priser på legemidler.
Helse- og omsorgskomiteen var i februar i år på komitereise i London. Britenes erfaringer med kreftmedisinfond var ett av temaene. Vi fikk en ærlig beretning om hva som ikke har fungert, hva de har lært og hvordan de skal bruke fond videre.

Britene la ikke skjul på at de hadde lært mye om prissetting og forhandlinger med legemiddelindustrien gjennom sitt forsøk med kreftmedisinfond. De sa rett ut at de rett og slett har lært hvordan staten kan prute. Men også hvor fleksible legemiddelindustrien er på pris. Med fondet har det blitt færre hemmelige rabatter og mer åpenhet.  I Norge får vi stadig mer hemmelighold.

Britene lærte også at utgiftene til kreftmedisiner økte formidabelt, slik fondet har vært innrettet i perioden fra 2010 da det trådte i kraft og fram til 2015. Det var jo også det politiske formålet – som de konservative og statsministerkandidat David Cameron i valgkampen i 2009 la opp til. Britene lå da etter andre land i Europa i å ta i bruk både nye medisiner og nye behandlingsformer i kampen mot kreft.

Britene lærte at det er helt nødvendig å maksimere kost/nytte. Så fra 2016 får nye medisiner som ikke er godt nok utprøvd i forhold til prisen, først 90 dager på seg til å overbevise om at de er verdt mer utprøving. Dernest to år på å dokumentere virkning og pris. Og hvis den så overbeviser og tas inn, må gamle travere ut. Det kan ikke bare hope seg opp. Litt av den samme debatten som Beslutningsforum har i Norge. Både de, Statens legemiddelverk og Helsedirektoratet ønsker seg en «avklaringsfil» for nye, lovende medisiner. Eller «maybe»-fil, som britene kaller utprøvingsperioden.

En annen lærdom fra britene, er at de skal fortsette å bruke fond til pilotering. Den nye modellen for fondet, fra 2016, er en utprøving med tanke på utvidelse. Enten av det ene fondet, eller til flere fond. Det kan ikke bare være et kreftfond – og ikke bare for medisiner, sier de. Akkurat som Venstre sa i vårt forslag i Legemiddelmeldingen; vi foreslo der et fond for innovativ medisin og behandling.

Jeg er helt sikker på at fond som modell er kommet for å bli. Ikke som et prioriteringsverktøy alene. Men særlig som et ledd i å gjøre kost/nytte-vurderinger. For å lære innkjøp og forhandlinger i en global industri, det være seg legemidler eller stadig ny medisinsk teknologi. For å få flere kliniske studier og mer innovasjon. Og ikke minst for å øke samarbeidet mellom land- og mellom aktører.

I Norden, med et så likt helsevesen, likt sykdomsbilde og likt marked for legemidler, kan vi ha mye å hente på å samarbeide gjennom et felles nordisk fond. Det er handlingsorientert. Det er effektivt. Og det kan dimensjoneres raskt opp og ned. Men det krever en aktiv, politisk forvaltning og oppfølging. 

Vi kan også ha mye å hente på å ta med ideelle og private aktører i samarbeid i fond. I Norge er Kreftforeningen et eksempel på en ideell aktør som driver mye godt informasjonsarbeid, samt er gode på innsamling av penger. De nyter høy tillit både blant folk flest, i medisinske fagmiljøer og hos myndighetene. Det trenger ikke nødvendigvis bare være staten som putter på penger i et fond. Med et fond kan vi faktisk utlikne at noen ikke har penger til å kjøpe nye, dyre medisiner.

Storbritannia lanserte i 2015 en ny kreftstrategi. Bedre informasjon, tidligere diagnose og økt kapasitet i diagnose og behandling er målene. For dem er fond ett av flere viktige verktøy på veien til å nå disse målene.  På samme vis bør også vi i Norge ta i bruk fond i helsesektoren for å bidra til å nå slike mål. For alle.

Ketil Kjenseth, helsepolitisk talsperson i Venstre