Tid for funkishelse

Norsk helsevesen skal innta en ny form de neste årene. Vi skal etablere en nasjonal helse- og sykehusplan. Regionale helseforetak skal erstattes. Helsebygg skal etableres. Nye kommuner skal formes. Grenseflatene mellom det spesielle og det allmenne forskyves.

Den amerikanske arkitekten Louis Sullivan formulerte i 1896 oppspillet til funksjonalismen; form følger funksjon. Gjennom forenkling og rendyrking av formen ble funksjonalismen nyskapende. Det funksjonalistiske prinsipp befridde arkitektene fra bindingen til historiske motiver og frigjorde radikale, sterke, kreative krefter som kom til uttrykk i det som fikk navnet funksjonalismen – eller modernismen.

Både norsk og ikke minst skandinavisk helsevesen, en viktig konstruksjon i den nordiske velferdsmodellen, er inne i en viktig modernisering. Bak oss ligger både strukturelle og teknologiske framskritt, økt velferd og lengre liv. Foran oss ligger enda lengre liv, mer privat velstand, ny kunnskap - og helt nødvendige prioriteringer. Den store utfordringen framover blir å forene det mulige – og det umulige. Den enkeltes behov og funksjonalitet, i møte med fellesskapets bærekonstruksjoner.

Jeg vil ha mer debatt om både form og funksjon på norsk og skandinavisk helsevesen. Og på vår egen form. Hvor mye skal det koste å få oss i bedre form? Hvem har ansvaret for det? Hvilken funksjon skal helsevesenet ha – forebygge eller reparere? Hva er forskjellen på lokalmedisinsk senter og lokalsykehus, annet enn at kommuner eier det ene og staten det andre? Er det mer funksjonelt, både for meg og for Norge, å samarbeide mer med andre lands helsevesen, og i så fall med hvem?

Min påstand er at det er nok penger i norsk helsevesen – nå. Fra 2002 til 2014 har pengebruken i norske sykehus vokst fra 50 til snaut 130 milliarder kroner. Til tross for denne formidable veksten i pengebruk, har kapasiteten reelt sett stagnert. I takt med innsatsveksten og økt levestandard, går imidlertid sykeligheten opp. Betaler vi en for høy pris for å være et høykostland? En stor andel av pengeveksten har gått til lønnsvekst, pensjonsforpliktelser, kapitalkostnader, samt økende administrasjon og byråkrati.

Dernest vil jeg hevde at vi er for lite standardisert. Eller for lite rendyrket, for å henvise til funksjonalismen. Det er for store ulikheter i både organisering, kompetanse, utstyr, behandling, behandlingsforløp og i prioritering. Vi har et nasjonalt råd for prioritering. Men vi har ikke lokale råd for prioritering, verken ved det enkelte sykehus eller i kommunene. Ved noen sykehus har de ikke engang en leder. Hvem står for prioriteringene da, og hvordan skjer de?

Så vil jeg faktisk hevde at vi bruke for mye penger på struktur og for lite på form. Til sammen i spesialisthelse- og kommunehelsetjenesten bruker vi over 200 milliarder kroner årlig. Til formen vår, eller den såkalte folkehelsen, bevilger vi nesten ingen penger over statsbudsjettet. Jeg vil ha mer penger til denne delen av helsen vår, både på fysisk form og fostring og på psykisk folkehelse. På bekostning av veksten til å forlenge liv med noen dager. På bekostning av mikroskopiske spesialiseringer og store investeringer i mange syke hus spredt ut over hele landet. På bekostning av voksende dobbeltbyråkrati.

Når jeg vil ha en milliard kroner til folkehelse, i stedet for en enda en milliard mer til sykehusene, gjør det noe med både form, funksjoner og strukturer. Jeg vil ha flere aktører, mer kreativitet, mer kraft og mangfold inn i helsevesenet. Flere profesjonelle, ideelle og frivillige aktører. Flere profesjoner, som fysioterapeuter, aktivitører, kroppsøvingslærere, psykologer, helsesøstre og ernæringsfysiologer. På bekostning av spesialiser. Jeg vil ha tidligere innsats. Tidlig folkehelse. Mer forebygging. Mindre behandling. Dette krever både ny form og ny struktur. Ny politikk, rett og slett. Om en mer funksjonell helse, et mer strukturert helsevesen – og kanskje en mer minimalistisk spesialisthelse. Jeg vil ha mer funkishelse!