Jon Magnussens blogg

Alvorlighet og prioritering – del I

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Jon Magnussen

Jon Magnussen er professor i helseøkonomi ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU. Han er opptatt av helsepolitikk generelt, og særlig av organisering og finansiering av helsetjenesten.

Alvorlighet har vært en del av grunnlaget for prioritering i helsetjenesten siden det første Lønning-utvalget leverte sin innstilling i 1987. Norheim-utvalget foreslo å erstatte alvorlighetskriteriet med det de kalte ”helsetapskriteriet”. Gjennom et slikt helsetapskriterium skulle helsetjenesten bidra til at vi alle, over et livsløp, fikk oppleve like mange gode leveår. En konsekvens av dette var at dårlig helse tidligere i livet nå skulle telle med når man skulle prioritere. Tidligere helsetap behøvde heller ikke være knyttet til den sykdommen man nå skulle behandles for.

Forslagene fra Norheim-utvalget møtte mye motbør i høringsinnspillene. Resultatet ble at helseministeren besluttet at man ikke ville gå videre med et helsetapskriterium. En ny arbeidsgruppe ble oppnevnt i juni 2015 og bedt om å vurdere alternative tilnærminger til begrepet alvorlighet. Undertegnede har ledet denne gruppen. Hele vår rapport kan lastes ned her. For de som synes 70 sider alvorlighet er i lengste laget skal jeg i to blogginnlegg gi et kort resyme. Dette, første, handler om hvordan begrepet alvorlighet kan konkretiseres. Det andre vil handle om hvor stor vekt vi skal legge på alvorlighet i faktiske prioriteringsbeslutninger.

Å ta hensyn til en sykdoms alvorlighet ved prioriteringer kan bety to ting. For det første at enkeltpasienter med alvorlige sykdommer kommer før til behandling enn pasienter med mindre alvorlige sykdommer. For det andre at vi er villig til å bruke mer ressurser for å oppnå en gitt helsegevinst for sykdommer som er alvorlige enn på sykdommer som er mindre alvorlige. Når et slikt prinsipp skal omsettes i praksis må vi da både kunne si hva vi legger i begrepet alvorlighet og hvor mye mer ressurser vi er villige til å bruke for å forlenge liv eller gi bedre livskvalitet til de som rammes av en alvorlig sykdom. Vi må også konkretisere hva vi mener med ”helsegevinst”. Dette siste, som kan by på flere typer utfordringer, var ikke en del av vårt mandat.

Vår beskrivelse av alvorlighet bygger på og utdyper den beskrivelsen som ble gitt av Lønning II utvalget. Alvorlighet er knyttet til risiko for tidlig død, til redusert funksjonsnivå, grad av smerte, sykdommens varighet og til tap av framtidige leveår. Gjennom en tekstlig beskrivelse av alvorlighet gir vi klinikeren som skal henvise, tildele frist, sortere en operasjonskø, fordele intensivsenger etc, et verktøy som kan rettlede i prioriteringsbeslutningene der enkeltpasienten møter helsetjenesten. Norheim-utvalget kunne leses som om de mente at klinikeren i sitt møte med enkeltpasienten skulle sitte og regne på helsetap over livsløpet. Mange reagerte på det de oppfattet som en anbefaling om bruk av kalkulatoren i den daglige kliniske virksomhet. Dette var neppe Norheim sin intensjon, men vi er allikevel tydeligere på skillet mellom klinikerens bruk av vurderinger av alvorlighet i sitt møte med enkeltpasienten, og systemets bruk av alvorlighet i vurderinger som går på gruppenivå.

Til hjelp for de som skal fatte beslutninger på gruppenivå om bruk av nye legemidler, nye metoder eller andre tiltak som retter seg mot grupper av pasienter foreslår vi så en spisset formulering av alvorlighet. En sykdom anses som mer alvorlig jo flere framtidige gode leveår de som rammes (i gjennomsnitt) taper som følge av sykdommen. Et slik operasjonalisert fanger opp de elementene vi mener er viktige for å beskrive alvorlighet, samtidig som den kan benyttes sammen med helseøkonomiske vurderinger av nye legemidler, metoder og folkehelsetiltak.

Vi er altså tydelige på at dette er en beskrivelse av alvorlighet som skal benyttes ved vurdering av tiltak på gruppenivå. Framtidig tap av gode leveår skal dermed anslås ut fra når sykdommen vanligvis rammer. Om et medikament besluttes tatt i bruk skal det selvsagt tilbys alle som rammes av sykdommen, ung som gammel. Alder er og skal ikke være et kriterium for prioritering i helsetjenesten. Samtidig vil ofte (men ikke nødvendigvis) sykdommer som i hovedsak rammer i ung alder gi et større framtid tap av leveår og livskvalitet enn sykdommer som rammer eldre. Vi synes det er rimelig å betrakte kroniske tilstander som rammer i ung alder og som dermed kan føre til at man må leve store deler av sitt liv med redusert livskvalitet grunnet smerte og/eller redusert funksjonsnivå som mer alvorlige enn tilstander som rammer på et senere stadium i livet. Tilsvarende vil også gjelde for sykdommer som leder til en for tidlig død.

Her skiller vårt forslag seg fra Norheim utvalget ved at vi ikke tar hensyn til forskjeller i livskvalitet før sykdom rammer – det Norheim kaller tidligere helsetap. Litt satt på spissen mener vi at helsetjenestens primære oppgave er å redusere framtidig tap av helse, ikke kompensere dem som av andre årsaker kan ha hatt dårligere helse før den aktuelle sykdommen rammer. Her, som på andre områder, vil det være ulike oppfatninger. Vår rapport er nå på høring. Det er å håpe at innspillene blir mange og konstruktive.

Powered by Labrador CMS