Håkon Kongsrud Skards blogg

La oss telle det som teller og hjelpe dem som trenger det

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Håkon Kongsrud Skard

Håkon Kongsrud Skard er psykologspesialist og president i Norsk psykologforening. Som psykolog er han spesialist i voksenpsykologi og jobbet mest innenfor feltet arbeid og psykisk helse.

Det er fullt mulig å gi et bedre tilbud til de som har behov for psykisk helsehjelp. Tiden er inne for å gjennomføre det. 

På Dagsnytt 18 24.august ble tilbudet i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (heretter PHV og TSB) igjen diskutert. Det fortelles om mennesker som blir avvist uten engang å ha fått muligheten til å snakke om problemene sine, om behandlere som må avslutte behandlingen før den er ferdig og om tid brukt på hensiktsløs rapportering.  

Dessverre er dette gammelt nytt. Allerede i fjor varslet Psykologforeningen om et utilstrekkelig behandlingstilbud for befolkningen. Etter at flere behandlere og pasienter ropte varsku gjennomførte vi en medlemsundersøkelse der vi spurte om det vi mener er bedre mål på kvalitet i tjenestene. Undersøkelsen viste blant annet at: 

  • En av fem pasienter får ikke god nok utredning 
  • En av fire pasienter får ikke behandling ofte nok til at den er virksom 
  • En av fem pasienter får avsluttet behandlingen før den en ferdig 

Tiden som psykologene måtte bruke til rapportering av aktivitet ble beskrevet som en viktig tidstyv og årsak til dette. 

Det betenkelige er at vi selv måtte dokumentere dette, for disse problemene blir ikke fanget opp i myndighetenes egne målinger. Tvert imot, viste deres målinger på samme tidspunkt flere behandlede pasienter og kortere ventetid. Konklusjonen man kan trekke av dette er enkel: PHV og TSB styres etter feil mål. Mål som ikke avdekker faktisk kvalitet i behandlingen som gismen er en ren telling av aktivitet. 

Forebygging kan ikke erstatte behandling 

Etter debatten i Dagsnytt 18 kan det se ut til at psykisk helse fortsatt ikke blir tatt  på samme alvor som fysisk helse. Et eksempel er når Stensland møter berettiget kritikk om manglende behandlingstilbud, med argumentet om at satsningen på forebygging vil redusere behovet for behandling i spesialisthelsetjenesten.

Psykologforeningen applauderer satsningen på forebygging, og har selv vært en pådriver for å utvikle bedre forebygging. Men argumentet brukes som om det er et valg mellom forebygging og behandling. En parallell til somatisk helse kunne være at man må godta utilstrekkelig behandling for lungekreft fordi det er opprettet så gode tilbud for røykeslutt i kommunen at det snart ikke vil være behovDet er selvsagt ikke holdbart.  

Så hva mener vi kan hjelpe? 

Det første som må gjennomføres er en kvalitetsmålsreform. Det haster med å begynne å måle det som betyr noePasienter oppsøker hjelp fordi de vil ha mindre lidelse og bedre livskvalitet. Vi bør heller måle om behandlingen oppnår det. Internasjonalt ser vi nå en bevegelse mot å bruke flere pasientrapporterte kvalitetsmål for resultat og opplevelse av behandling. Hvis man også styrer tilbudet etter dette, vil det bli mulig å se hva som mangler og endre på det.  

Ansatte i PHV og TSB ønsker å måles, men vil at målene skal være meningsfulle.  

Det andre som må gjennomføres er en reell økonomisk prioritering av psykisk helse. Myndighetene har erkjent at de ikke har oversikt over behovet og at det må fremskaffes data på dette. Det skal de ha honnør for. Samtidig så er det en kjensgjerning at det politiske ønsket om å styrke psykisk helse i sykehusene ikke har blitt fulgt opp 

Regjeringen, med Bent Høie i spissen, innførte den «gylne regel» som innebærer at veksten innen psykisk helse og rusbehandling skulle være større enn i somatikken. Det har ikke skjedd. Tvert imot, så har veksten i resten av helsevesenet vært fem ganger så stor som innen psykisk helse.

Flere mennesker søker nå hjelp for sine psykiske plager og det er et ønske at de som ber om hjelp skal få detVi mener det er en selvfølge at den hjelpen de får skal ha god nok faglig kvalitetRegnestykket er enkeltDet skal behandles flere, men det finnes ikke penger til å ansette flere behandlere. Da blir det mindre behandling per pasient. Påstanden fra Stensland i Dagsnytt 18 om at det er et spørsmål om ledelse og prioritering, er i beste fall en liten del av virkeligheten. 

Vi mener nå å ha nådd en smerteterskel. Helseforetakene følger ikke politiske føringer og det går ut over pasienttilbudet. For å sikre et bedre tilbud til alle som trenger det haster det med å måle faktisk kvalitet og sørge for at etablerte politiske føringer for prioritering av psykisk helse etterleves. Det krever bare politisk vilje.

Powered by Labrador CMS