Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Einar August Høgestøls blogg Publisert 2022-08-12

En trang og lang arbeidsdag på «bøttekottet»

Det er trangt i norske sykehus. Både i gamle, nye og planlagte. I går hadde jeg poliklinikk på et bøttekott. Jeg følte jeg måtte beklage ovenfor pasientene som kom, og de pårørende som måtte vente utenfor. Skal vi bare godta at det har blitt sånn?

Vi har stor pågang av pasienter som følges opp ved vårt sykehus. Det er lange ventelister og alle grener av oss som jobber med pasientoppfølgingen, gjør vårt ytterste for at vi skal gi pasientene et best mulig møte med det norske helsevesenet. Dagen i går var ikke et prakteksempel på dette. Jeg hadde en slags støttefunksjon til vakthavende, der vi som regel har satt opp polikliniske pasienter før lunsj for å hjelpe til med ventelisten. I tillegg hadde jeg fått en pasient etter lunsj for å skvise ut det meste av kapasiteten min.

 

Dagen startet imidlertid med at det var tomt for bukser på kleslageret. Verken størrelsen over eller under meg er mulige å få på eller få til å henge på hoftene. Jeg endte opp med å plukke opp en bukse fra skittentøyet som jeg tror det var jeg som kastet der i går. Så bar det opp for å skifte på alt-mulig-rommet. Vi har ikke garderober, men skap på et slags felleskontor for 15 leger i spesialisering innerst i gangen på sengeposten. Her flashes skyggekonturene av oss ut i pasientgangen mens vi elegant prøver å hoppe fra privat tøy til anonymt tøy på kortest mulig tid.

 

Kontormangel til enhver tid  

Jeg løper ned de seks etasjene til poliklinikken for å holde pulsen oppe. Så henter jeg listen med dagens pasienter, og ser til min overraskelse at det er satt opp to ekstra som ikke var der da jeg sist sjekket, for et døgn siden. Så til det store lotteriet – hvilket undersøkelsesrom skal jeg sitte på? Det har vært kontormangel i mange år, og da sykehuset ikke bygges ut, har man tydd til mer kreative løsninger. Denne dagen skulle jeg sitte på «bøttekottet», også kalt Urolab. Et rom på cirka 2,5 x 2 meter stappet med undersøkelsesbenk, tralle med diverse utstyr, verdens minste pult, en hard plaststol, en liten snurrestol på hjul og en utslitt knirkende kontorstol med diverse mangler. Kontoret er ett av mange vendt innover i bygget, så dermed kunne jeg se langt etter direkte væroppdatering og frisk luft resten av dagen. Det er visstnok ikke lov å sitte her mer enn halve dagen har vi hørt, men da det ikke er andre rom å oppdrive, har man i praksis intet valg. Jeg har sjelden noe fast undersøkelsesrom, selv om jeg skulle ha poliklinikk en hel arbeidsuke. Dette går vel kanskje på ansiennitet, så forhåpentligvis bedrer situasjonen seg om ett tiår eller to.

 

Korte kontroller blir satt opp med 30 minutter til rådighet. Da skal vi forberede oss til å prate med pasienten, ta imot og gi dem et godt førsteinntrykk, få klarhet i hva som er det aktuelle for timen i dag, undersøke det som er nødvendig, gjennomgå resultater og undersøkelser, legge en plan for videre oppfølging, samt dokumentere det hele. Ofte må jeg henvise videre, legge inn pasienter akutt og eventuelt gjøre korte prosedyrer. Jeg dokumenterer kanskje litt mer enn normalt, men dersom noen andre skulle måtte ta over oppfølgingen av noe jeg har startet på, så forsøker jeg å tilrettelegge legge best mulig for dette.

 

Nedadgående kurve utover dagen

Det er alltid noe ekstra med noen av pasientene. Sykepleierne kommer også med et par forespørsler før lunsj. Gradvis og i økende grad faller luftkvaliteten i rommet. Pasientene klager over dårlig luft og jeg må bare beklage å si at de tross alt snart skal komme ut. Noen har med to pårørende, så da må jeg pent gi beskjed om at vi kun har én plass til rådighet utover pasienten og at de får oppdatere hverandre etter timen. Jeg prøver å dokumentere så godt det lar seg gjøre underveis, men kommer ikke helt på om det var den ene eller andre pasienten som hadde behov for oppfølging av sosionom. Kognitiv fatigue er et faktum, og det allerede før lunsj. Jeg er allerede godt over tiden og tenker at jeg prøver å ta igjen noe av det tapte med å hoppe over lunsjen. Tross alt har jeg kun en pasient etter lunsj. I tillegg undertrykker jeg signalene som blæra prøver å sende meg, jeg har da tross alt holdt meg betydelig lengre på nattevakt tidligere.

 

Pasienten etter lunsj var visst mer komplisert enn først antatt. Så med et hode som ikke er helt på plass prøver jeg å stable meg gjennom diverse undersøkelser for å komme litt nærmere en diagnose. Undersøkelse av gange på et slikt kontor er nesten håpløst. Det er nesten så det hadde vært bedre å ta med pasienten ut på gangen og sprade litt opp og ned foran alle ventende pasienter. Da hadde vi til og med fått litt friskere inneluft. Siste pasient sendes hjem med en halvveis god plan om videre oppfølging, med lovnad om at neste time så blir det forhåpentligvis litt bedre. Pårørende har fått vondt i ryggen av å sitte på snurrestolen og jeg har fått spenningshodepine av for mange timer inne på bøttekottet. Ferdig med dagens gjøremål, men fortsatt på etterskudd med det jeg skulle gjort forrige uke, sykler jeg hjemover i frisk uteluft og misunner barna mine som har hatt en nydelig utedag.

 

Det renner over med pasienter

I sommer hadde jeg en deilig ferie. Det hadde forhåpentligvis mange av mine kollegaer også. Dermed er det redusert kapasitet og kompetanse i norske sykehus, samt at sykepleiere mangler og sengeplasser på avdelinger må reduseres. I tillegg er det en fastlegekrise utenfor sykehusets vegger og diverse virus som smitter raskt og lett. Sluttsummen er dermed at det til stadighet er mange pasienter på sykehus, ofte for mange, i hvert fall i forhold til hvor mange det er plass til.

 

Tidligere i uken kom jeg på vakt på morgenen en ordinær hverdag. Vi hadde tre pasienter i overbelegg på sengeposten. Ytterligere to nye pasienter sa vi nei til at kunne komme i løpet av natten og møter i steden opp på dagtid i Akuttmottaket. Det var fullt på vår søsteravdeling som ivaretar slagpasienter, og medisinsk avdeling hadde korridorpasienter til enhver tid og kunne ikke avlaste oss. Det telles jo korridorpasienter i norske sykehus har jeg hørt. Jeg er imidlertid usikker på når på døgnet dette gjøres. I tillegg fungerer Akuttmottaket på mitt sykehus som en buffer for avdelingen. Om det hoper seg opp lengre inn i systemet (=sykehuset), så hender det at pasienter overnatter i Akuttmottaket og må vente på at pasienter på sengeposten skrives ut slik at de kan overta plassen. Telles overnattende pasienter i Akuttmottaket også med som korridorpasienter?

 

I økende grad bruker jeg vakttid og ordinær arbeidstid til å diskutere, ringe rundt og avklare hvor det er kapasitet til å legge nye pasienter. Vi sender kanskje hjem flere pasienter enn tidligere fra norske Akuttmottak. Noe kan vi selvfølgelig avklare i løpet av noen timer med undersøkelser som kun kan gjøres på sykehus, men i andre tilfeller tenker jeg at pasienten hadde hatt det best i en seng på sykehusets all-inclusive sengepost. Det er ingen buffer lengre, det er sjelden en «rolig» dag på jobb. Mine kollegaer jobber utrettelig for å sikre driften av avdelingen og god pasientbehandling. Vi kan forvente nytt sykehus i Oslo-området om cirka ett tiår, men hvordan skal man løse utfordringene vi står i nå?

 

Sykepleierne på sengeposten skiftes ut med jevne mellomrom da det er lite rom for annet enn drift, samt en turnus med flere udekkede stillinger. Ekstravakter finnes tidvis ikke å oppdrive og størsteparten av nyansettelser er rykende ferske nyutdannede sykepleiere i sin første jobb. De unge legene er på den andre siden låst inn i et spesialiseringssystem og prisgitt sine stillinger. Slutter man på stigen mot spesialisering har man kastet bort flere år av livet sitt. Dermed er det sjelden noen leger i spesialisering er frivillig endrer retning når man først er kommet innenfor og ser en spesialitet lokke i det fjerne.

 

Tiltak mot utbrente leger

Stadig flere leger blir pasienter. Vi leser ofte om dette, men tar man det inn over seg? Jeg leser på sidene til Allmennlegeforeningen om forslag til tiltak mot slitne leger:

  • Sette av tid i timeboka til pauser og kaffepauser.
  • Prioritere 30 min. til lunsj, kanskje også kombinert med en rask luftetur ut.
  • Sette av litt tid til administrasjon på slutten av dagen, slik at man rekker hjem til middag.
  • Unngå hjemmekontor dersom det utløser stress.
  • Det er bedre med en kort gåtur ut i frisk luft enn ingen fysisk aktivitet. 
  • Sette av tid til familie, venner og sosiale aktiviteter.
  • Prioritere å få 8 timers søvn om natten.

Kilde: Allmennlegeforeningens «Tid for egenomsorg»

Den beskrevne dagen over fra poliklinikken overholdt ikke mange av disse. Til høstens undervisning har vi spurt Villa Sana om de vil holde et innlegg for oss på avdelingen om dette. Jeg håper vi går bedre tider i møte.

Kommentarer

Einar August Høgestøl

Einar August Høgestøl er lege i spesialisering ved Nevrologisk avdeling på Oslo Universitetssykehus og holder samtidig på med sin doktorgrad innen multippel sklerose og avanserte MR teknikker ved MS forskningsgruppen på Universitet i Oslo. I tillegg er han familiefar med to barn og sjonglerer familie, forskning og jobb i en herlig harmoni.

Nyheter fra startsiden

Se opptak fra Post-ESMO-seminaret her!

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!