Einar August Høgestøls blogg

Erkjennelsespyramiden

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Einar August Høgestøl

Einar August Høgestøl er lege i spesialisering ved Nevrologisk avdeling på Oslo Universitetssykehus og holder samtidig på med sin doktorgrad innen multippel sklerose og avanserte MR teknikker ved MS forskningsgruppen på Universitet i Oslo. I tillegg er han familiefar med to barn og sjonglerer familie, forskning og jobb i en herlig harmoni.

Med en fersk doktorgrad burde jeg kanskje ha nådd toppen av kunnskapspyramiden? Utdannelsen har snarere tvert imot fått meg til å innse at «ekspert» er et snevert fagfelt der toppene er mange og avstandene mellom de enorme.

Jeg har tilbakelagt lange utdannelser. Det har blitt pugget mye anatomi, farmakologi, metabolisme, immunologi og lovtekster. Jeg har forsket i flere år og vært med på et par artikler. Hva sitter man egentlig igjen med? Jeg husker godt noen få dager før avsluttende eksamen på medisinstudiet, da jeg møtte en øre-nese-hals lege som lå noen år før meg i karrieren i kantinen. Han sa: «Den generelle kunnskapen du har nå er det høyeste du noen gang vil ha.» Nå, åtte år senere, innser jeg at han hadde rett.

Fra den dag vi blir kastet ut i ventekø for å starte på karrierene våre starter forfallet, eller spesialiseringen som det kalles. Man kurses i journalsystemer, talegjenkjenning samt intrikate og lite gjennomtenkte pålagte kliniske applikasjoner. Vi deltar på hele seminarer om alle læringsmål, prosedyrer, kurs og tjenestetid vi skal registrere i det nye og «forbedrede» spesialiseringsløpet. Nå må vi i stedet pugge det nye og helt uforståelige telefonsystemet ved Oslo Universitetssykehus. Dager med selvstudium som er satt av til faglig fordypning blir brukt på å komme i mål med alt man skulle gjort forrige uke; alle blodprøver som ikke er godkjent, alle polikliniske notater som ikke er ferdige og alle digitale gule lapper som ikke er kvittert ut. Visse ting er også bra under spesialiseringen, men her har jeg satt ting litt på spissen med vel viten.

Som en tidligere avdelingsoverlege erkjente til meg under et av mine mange vikariater, så var han nå svært bekymret da det ikke var noen generalister igjen. Nå for tiden skal alle bli grenspesialister, ja til og med kvistspesialister, meg selv inkludert. Jeg vet nå at jeg kan mye om bittelitt, litt om noe og ingenting om masse.

Det man ikke vet...

Utdannelse og erfaring har imidlertid gitt meg innsikt i hvor man kan tilegne seg oppdatert kunnskap. Da man før satte sin lit til tykke fagbøker og gamle notater fra studiet, skjer utviklingen nå så fort at smarttelefonen nærmest er blitt det viktigste verktøyet. Her slår man raskt opp doseringer av medisiner, obligatoriske prøver i et utredningsforløp, siste systematiske oversikt på et vanskelig tema. GRADE-systemet sørger for at kunnskapen blir riktig vektet og Cochrane og mange andre jobber systematisk for at oppdaterte kunnskapsoppsummeringer kommer med jevne mellomrom. Jeg har kliniske verktøy og scoringssystemer i lommen (på telefonen) og ikke på et utslitt papir. Det viktigste før en lang nattevakt nå er en uthvilt kropp (og sinn) samt en fulladet smarttelefon.

Når bakvakten gir beskjed om at: «du må bare ringe om det er noe du lurer på, også på natten», så ligger det mye lærdom bak dette. Erfaring kan ikke tillæres, det må tilegnes. Derfor ringer jeg når jeg er usikker for å drøfte og komme til en plan for videre utredning og tiltak. Ved OUS må jeg innrømme at jeg først og fremst ringer med min private mobiltelefon til bakvakten sin mobiltelefon. Det kommer helt sikkert også flere til å gjøre etter at det nye telefonsystemet innføres over større deler av sykehuset.

Jeg må også få tillegge og støtte meg til andre kollegaers bekymring rundt konsekvensene av de økonomiske kuttene til Helsebiblioteket. Smarttelefonen med oppdaterte kunnskapsoppsummeringer er ingenting verdt om de ligger bak en betalingsmur og støver bort som gamle lærebøker. Open science har aldri vært mer relevant, og desto viktigere at kunnskap blir formidlet også til befolkningen på en tilpasset og tilgjengelig måte.

På toppen av pyramiden

«Jo mer man forstår, jo mer innser man at man ikke kan» - er et ordtak jeg ikke husker hvor jeg hørte første gang, men som jeg har trøstet meg med i visse stunder. I samtaler med pasientene mine synes jeg det er viktig å være ærlig når også jeg er usikker. Dette gagner på sikt lege-pasientforholdet etter min erfaring, men fordrer at man da tar tak i de spørsmål som må besvares pasienten i ettertid. Jeg har pasienter som kan mye mer enn meg om spesifikke temaer innen min kvistspesialitet. Dette synes jeg bare er spennende og utvikler også meg. Noen kommer med rykende ferske artikler som jeg (kildekritisk) leser i etterkant. Andre pasienter ringer meg på mitt hemmelige kontor-nummer (aner ikke hvordan de fikk tak i det) og informerer entusiastisk om en aktuell nyhetssak som jeg ennå ikke har fått med meg.

Som en digresjon til egen kunnskap så følger man spent med på både amerikanske valg, covid-19, vaksinering og smittevernstiltak. Det jeg er trygg på her på hjemmebane (i motsetning til USA frem til 20/1-21), er at de som sitter i ledende (utlyste) stillinger også er relativt høyt oppe på erkjennelsespyramiden. Jeg antar at også de kan mye om bittelitt, og forhører med andre som kan mye når man skal treffe slutninger. Det er utallige saker, spesielt på fjesboka (der man roter seg bort noen ganger). Her om dagen kom jeg over noen pasienter innen min kvistspesialitet som diskuterte om man skulle ta covid-19 vaksine eller ikke. For første gang engasjerte jeg meg og svarte. Svaret jeg fikk tilbake gjorde meg trygg på at også i 2021 kan folk ta til fornuften. Personen svarte: «Takk for godt svar «blunkende smilefjes med hjerte».

Jeg ønsker alle kollegaer lykke til de neste måneder med det viktige arbeidet mange av dere står mye dypere i enn meg!

Powered by Labrador CMS