Barna titulerer meg nå doktor proktor. Hvorfor bør man forske?

Tirsdag 27. oktober ble en merkedag i mitt liv. En doktor med doktorgrad, eller Philosophiae Doctor som det står på papiret. Kulminasjonen av over ett tiår som student ved Universitetet ble kronet med en fire timer lang videokonferanse i dette annerledes-året.

Allerede på legestudiet ved et at Norges universiteter var vi blitt introdusert og eksponert for forskning. Jeg husker godt allerede første dag på studiet en kald januardag i 2006, da daværende dekan Stein Evensen ønsket oss velkommen til starten på vårt nye liv mens forskningsskandalen til en norsk lege og tannlege rullet over riksmediene. Likevel er det betydelig flere eksempler fra professorer, forskere, overleger og «under-leger», som med sine engasjerende forelesninger og inspirerende forklaringer, om alt fra forskning på rotter til avanserte billedanalyser, satte tanker i hodene våre og tente gnister som pirret nysgjerrigheten.

Etter obligatorisk turnustjeneste, eller LIS1 som det nå kalles, spedd på med helgejobber, sommervikariater og øvrig erfaring for essensielt CV-fyll, fikk jeg prøve meg som hjernekirurg en god stund. Her ble jeg oppslukt i anatomi, hjernesvulster, kirurgiske tilganger, operasjonslister, intrakutane suturer og god pasientbehandling. Min mentor på den tiden introduserte meg så for forskning, gjennom å se sitt snitt til å dytte meg i riktig retning samtidig som han fikk litt gratis hjelp på veien. Det var imidlertid nok til at jeg et snaut år senere stod ved et veiskille i livet der jeg merket at fremtiden som fullblods kliniker ikke ville være tilfredsstillende for den akademiske nysgjerrigheten min.

Lite visste jeg, da jeg banket på døren til min fremtidige veileder en høstdag i 2015, at de fem neste årene skulle utvikle meg på så mange måter jeg ikke ante var mulig. Der og da var det et veivalg som av flere grunner falt naturlig. Nok en familieforøkelse stod på trappene og nattevakter var ikke så fristende for verken meg eller de som var igjen hjemme. Skulle man ha ambisjoner om en fast jobb ved et større Norsk sykehus var en doktorgrad et klart fortrinn. Når sant skal sies så hadde jeg hatt et indre ønske om å forske allerede fra videregående, takket være flinke lærere, gode rollemodeller, oppmuntrende foreldre og besteforeldre, samt stadige opplevelser av at forskning fortsatt var noe nobelt og særegent.

Byråkratisering og de små detaljer

En doktorgrad er ikke som en treårig utdannelse der du kommer til dekket bord, i hvert fall har det ikke vært slik i mitt tilfelle. Jeg har vært svært heldig med mine omgivelser, det være seg veiledere og forskningsgrupper, samt en fantastisk gruppe med studiedeltakere. Likevel er man i stor grad overlatt til en selv, der du figurerer som leder, medarbeider, sekretær, student, økonom og HR-arbeider i en organisk symfoni. Bare det å søke seg inn på doktorgradsprogrammet var en prosess som alene krevde en omfattende prosjektsøknad, 10 vedlegg, godkjent forskningsprosjekt hos Regional Etisk Komite (REK), utallige underskrifter og en fungerende printer med nok toner.

De siste årene har i tillegg vært en skole i forståelsen av systemer og organisasjoner, av maktstrukturer i forskningsmiljøer og viktigheten av å velge seg gode samarbeidspartnere. Et godt ordtak fra min tidligere veileder er at en kort telefon ofte sparer deg 10-20 mailer. Totalt vil jeg anta at jeg de siste fem årene har sendt et sted mellom 10 og 20 tusen mailer, samt at jeg har laget meg et utbrodert mappesystem i mailboksen min som kun gir mening i mitt eget hode.

Forhold rundt forskning som i andre land og forskningsmiljøer er en selvfølge, har vist seg utfordrende og tidkrevende etter min erfaring. Deling av forskningsdata, rett lagring av sensitiv informasjon, internasjonalt samarbeid og det nye GDPR systemet for å styrke personvernet må også legge bedre til rette for at forskning skal være mulig å gjennomføre. Anskaffelse av IT-utstyr kan nevnes spesielt, da flere måneder har gått bort på å få overtalt de rette personene til å gå med på at vi faktisk trenger nytt utstyr for å kunne utføre forskning på det nivået vi ønsker. Forskning er en av de fire grunnpilarene i spesialisthelsetjenesten i Norge, og det bør fokuseres ytterligere på å legge til rette og ikke til hinder for forskning i alle former.

Tidstyvene

Jeg trodde jeg kunne skrive, nå har jeg erkjent at det kunne jeg ikke og fortsatt er jeg langt fra utlært. Det akademiske språket er unikt i så måte at setninger skal være så korte som mulig. Presisjonen i språket skal være «skuddsikker» og umulig å misforstå. Forskningsspråket skal si så mye som mulig med så få ord som mulig. Dette har vært min akilleshæl, og jeg har ofte kunnet bruke flere timer bare for å få en setning rett. Da blir det mer forståelig at det å skrive artikler ikke er det samme som å skrive et blogginnlegg. I stede for to timers innsats for et blogginnlegg, brukte jeg sikkert to måneder med skrivetid på den første artikkel i doktorgraden.

Samarbeid er en essensiell del av forskningen. Der man i fordums tid kunne drive forskning ene og alene basert på egen iver og nytenkning, er man nå et viktig tannhjul i et større maskineri av forskningsgrupper. Mine arbeidsoppgaver har vært innblandet med mange som ikke har vært direkte knyttet til min egen doktorgrad. Min egen utålmodighet har også blitt gjenstand for utholdenhetstrening, der jeg nå i etterkant ser at tid, andres innspill og egen modning forbedrer forskningen på så mange plan. Diskusjoner, refleksjoner, nye analyser og oppdagelsen av følgefeil er alle viktige aspekter av forskning som jeg nå har personlig erfaring fra.

Utvikling over tid

«Hva er det som tar så langt tid?» spurte faren min meg når han innså at dette kom til å ta lengre tid enn de forhåndsestimerte tre årene. For det første så brukte jeg hele det første året på å undersøke og følge opp en spennende samling med studiedeltakere, fem år etter at de ble undersøkt første gang. Det har gått svært mange måneder til grunnarbeid med kliniske data, MRI bilder, statistiske analyser, opplæring i programmer for avanserte analyser og ikke minst å utvikle artikler gjennom et 20-talls reviderte utgaver per artikkel frem til man sender manuskripter inn til tidsskrifter. I tillegg har man tilegnet seg 30 studiepoeng gjennom diverse kurs og eksamener.

Å lese artikler var tidligere en god sovemedisin, mens de nå er blitt en kilde til inspirasjon, ideer og senere kvelder enn planlagt. Der man tidligere brukte en hel time for å lese gjennom en ordinær medisinsk artikkel, så bruker jeg nå kun et par minutter på å få med meg essensen av den nye kunnskapen. I tillegg har jeg sakte men sikkert tillært meg metoder, kunnskap og erfaring til å sette forskning inn i en større kontekst, kritisk vurdere statistikk og inkorporere ny forskning inn i den levende medisinske kunnskapspyramiden.

Dette blogginnlegget skal jeg laste opp selv og kan finne publisert på nettet etter noen timer. En ferdig publisert fagfellevurdert medisinsk artikkel, har på den annen side vært gjennom en møysommelig prosess før den etter måneder og ofte også flere år blir publisert. Nåløyet er også ofte svært trangt for å få spalteplass i de høyere renommerte medisinske tidsskriftene. Alle mine artikler har blitt avvist av tidsskrifter, noen også flere ganger, fordi vi har forsøkt å publisere i visse høyt rangerte tidsskrifter. Likevel har det ikke vært bortkastet arbeid, da vi ofte har fått konstruktive tilbakemeldinger og har blitt tvunget til å raffinere manuskriptene våre ytterligere. Folk uten erfaring fra forskning er imidlertid ikke klar over dette, at den pinlige nøyaktigheten og kvalitetssikringen som foregår er en kollektiv dugnad av den medisinske forskningen.

Min forskning kommer ikke til å medføre tildeling av Nobelprisen slik andre viktige gjennombrudd har gjort. Som min hovedveileder nylig påpekte, så er det likevel viktig å huske på at publiserte artikler inngår som puslebiter av varierende størrelse i forskningsfelt som er i stadig utvikling. I tillegg har en del «frukter» av det jeg har gjort i min forskningsperiode inngått i større samarbeidsprosjekter, ofte tidkrevende og store forskningsarbeider der min rolle har vært betydelig mindre. Erfaringene med ulike prosjekter har fått meg til å se på forskning i en litt større kontekst, der spesielt samarbeid på kryss og tvers inngår som en essensiell del, selv om det til tider tar mye tid og plass i timeplanen.

Innspurten og sjarmøretappen

Jeg begynte på arbeidet med selve doktoravhandlingen, eller «kappa» som den ofte kalles, tidlig på høsten 2019. Nå hadde jeg imidlertid fått krydret arbeidsdagene mine med en halv klinisk stilling og måtte balansere vakter, levering og henting på skole og i barnehage, med fokusert sammenskriving av de siste års vitenskapelige gjennombrudd innen mitt fagfelt. Min hovedveileder fortalte meg titt og ofte at jeg nå måtte gå inn i «skrivebobla», legge alt annet til side og følge en fastsatt plan. Skriveflyt, friske barn, stillhet og tomme timeplaner var imidlertid mangelvare på dette stadiet i livet og mange sene kvelder (og netter) ble derfor ofret frem mot den endelige innleveringen. Som et lyspunkt i en ellers krevende periode for alle, fikk jeg endelig sendt inn alle nødvendige dokumenter (sikkert over 200 sider totalt med nesten 100 underskrifter) og min avhandling en uke etter at Norge stengte ned for første gang i mars 2020.

Til vurdering av en doktorgrad skal det oppnevnes en uavhengig komite for kritisk evaluering om arbeidet som er innlevert av kandidaten (meg i dette tilfellet) er av god nok kvalitet til å kunne forsvares i en senere disputas (muntlig eksamen på godt norsk). Dette arbeidet tar også flere måneder, og jeg fikk så den 11. august den gledelige nyheten og kunne gå videre i prosessen frem mot den store dagen som var satt til tirsdag 27. oktober. Nå ble det igjen avdekket mange tidstyver med et skjemavelde, logistiske utfordringer og forsøk på sammenfatning av 5 års arbeide ned i en presentasjon på 20 minutter. To uker før den store dagen får man også tildelt et tema for prøveforelesning, der man skal bevise at man er i stand til å tilegne seg ny kunnskap og formidle dette til lekfolk på en spennende og informativ måte til gitte kriterier. Grafikk, manus, rekkefølge på slides, riktig uttale av engelske ord (variance, efficacious), overskrifter, kroppsspråk, bulletpoints og åpningsfraser ble nitidig terpet på i to uker inntil den store dagen.

Når dagen endelig kom var jeg egentlig bare spent og gledet meg, noe utenforstående hadde vanskelig for å forstå. Kulminasjonen av fem års arbeid viste seg å bli en hyggelig og kreativ seanse for meg, selv om de som hadde logget seg på zoom sikkert opplevde spørsmålene som kritiske og opponentene (eller eksaminatorer/sensorer som de kan minne om) som «vanskelige». Jeg følte meg veldig lettet og glad når det hele var over, men samtidig takknemlig for at jeg hadde fått muligheten til å utdanne meg videre og stå på skuldrene til tidligere doktorander. To uker før andre nedstengning av Oslo fikk jeg også gleden av å avholde en doktormiddag, med behørig avstand, symptomfrie deltakere, faste sitteplasser, egnet lokale på en kjent restaurant ved siden av en noe vel utleverende kunstpark, mange spritdispensere og adekvate alkoholmengder. Ingen smitte blant deltakerne ble dokumentert denne dagen eller i ukene som fulgte. Det ble en dag som jeg kommer til å ha med meg i evigheten, med barna og familie på tilskuerplass og gode kollegaer og venner på talerlisten og med egenkomponerte sanger.

Jeg har tatt med meg taler, gaver og minner og er nå tilbake i hverdagen. De siste fem årene har med sikkerhet endret meg. Forskningen er nå en del av meg og på langt nær et tilbakelagt kapittel. Jeg håper som med meg selv, at de som ønsker å begynne eller fortsette med forskning får muligheten til dette. Videre skal jeg veilede andre og overføre det jeg har lært og bidra så godt jeg kan til at nye og inspirerte forskere og andre også innser at kunnskap og forskning er nobelt og nødvendig. Spesielt i disse informasjonskunnskapstider da kunnskap er ferskvare og verdensutviklingen er rivende, så er det viktig at fagpersoner kan bidra til formidling og tolkning av forskning slik at verden stadig blir et bedre sted.

Avhandlingen kan lastes ned og leses her for de interesserte: http://hdl.handle.net/10852/80835