Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Einar August Høgestøls blogg Publisert 2020-05-18

«Helseheltene»

Over to måneder inn i vår generasjons store pandemi er jeg stum av beundring for mine medarbeidere. Alle snakker om hverdagsheltene og den ekstraordinære innsatsen som nå gjøres når vi settes på prøve. Dere skulle bare ha visst – dette gjør disse «helseheltene» hver 3. helg, hver 5. kveld, helligdager og bursdager hele deres yrkesaktive liv.

 

De siste par ukene har jeg hatt «vaktperiode» i turnusen min og har fått ta en mikroskopisk del av det store maskineriet som vi kaller for helsevesenet. I 2019 brukte vi altså 69 617,- på helse per innbygger. Faktisk jobber ca. en av fem arbeidstagere innen helse. Som ung lege på Nevrologisk avdeling på Ullevål sykehus må jeg ta turen nedom akuttmottaket 21 vakter over 12 uker. Likevel har jeg langt de fleste av arbeidsdagene mine enten «oppe» på sengeposten eller «nede» på poliklinikken. De siste ukene har vært annerledes, på så mange andre måter enn hva jeg hadde forventet.

 

Førstelinjesoldatene

I min naivitet klarte jeg for et par uker siden å ytre ovenfor Randi, ei fantastisk flink og rolig sykepleier, at jeg så frem imot at vaktperioden skulle være over slik at jeg kunne få litt pause fra Akuttmottaket. Heldigvis har jeg kjent Randi siden jeg som ung medisinstudent fikk jobb som helsesekretær på Aker sykehus (den tid det var et flott og fungerende lokalsykehus ovenfor Sinsenkrysset). Randi svarte ikke umiddelbart på min kommentar, så jeg prøvde å lese ansiktsuttrykket hennes gjennom den kirurgiske hetten, brillene og ansiktsmasken. Jeg tar meg selv i min egosentriske kommentar og spør i stede henne: «Når hadde du sist fri fra Akuttmottaket?» Randi tar et dypt innpust og snur seg imot meg: «Jeg jobber jo her hver dag jeg da, men jeg tror jeg hadde fri for to helger siden».

 

Akuttmottaket på Ullevål sykehus er et velsmurt maskineri, bygget på unike erfaringer og rykkvise oppgraderinger. Først i linjen er sykepleierne, som jo faktisk har kun dette som sitt tilholdssted. Her jobber Grete (unnskyld hvis du staver det med «h»), Dede, Mary, Liv, Helge, Anne Brit, Espen og alle de andre dedikerte kollegaene som jeg beundrer hver gang jeg er på vakt. I tillegg må det også nevnes at vi er avhengige av alle unike helsefagarbeidere, vaskepersonell, helsesekretærer, paramedics, radiografer, leger (i alle former og farger (hvitt/grønt)) og øvrig støttepersonell.

 

Nå de siste par månedene har Oslo universitetssykehus, og Ullevål sykehus spesielt, gjennomgått store endringer. Alle «screenes» før man i det hele tatt kommer inn på sykehuset som pasient. Vi har også lært en nytt ord - «pretriage». Havner pasienten på ren side eller ikke? Vi hadde opprinnelig et par isolatrom innerst i Akuttmottaket, plassert lengst ytterst forbi traumestuene. Her plasserte vi tidligere alle som hadde havnet på sykehus i utlandet – dette er en av grunnene til at vi enn så lenge har relativt lite forekomst av resistente bakterier i Norge. Per i dag er det kun et eneste stort rom igjen for de «rene» pasientene, dog med plass til ca. 10 pasienter.

Alle øvrige rom er forbeholdt og rigget for smittepasienter. Nå tar man ingen sjanser. Det er bedre å screene «en» for mye enn «en» for lite. Nå er det blitt rutine, det å kile pasienter bak i svelget og dypt inn i nesen. Heldigvis kommer svaret på testene stadig raskere, nå helt ned mot en time.

 

Veien blir til mens vi går

Vi var også usikre i starten, slik som alle andre. Oppdateringer i rutiner kom opptil flere ganger om dagen. Fra den ene uken til den andre stoppet vi med morgenmøter. Vi stoppet å hilse pasientene med et godt håndtrykk. Vi stoppet å ha lunsj med kolleger. Folk som før ikke hadde fulgt de anbefalte rutinene med å ta av alle ringer, klokker og øvrig pynt tok nå endelig til fornuften. Lederne fikk testet sine evner til å lede. Administrasjonen fikk testet sine evner i å lage oppdaterte rutiner og prosedyrer. IT divisjonen (Sykehuspartner) tok endelig til fornuften og åpnet opp for at også vi kunne ha hjemmekontor. Pasienter fikk nå slippe å kjøre i 3 timer tur/retur for å se sin faste sykehuslege, men kunne i stede bli oppringt per telefon, eller til og med ved videosamtale. Ansatte fikk parkere gratis hvor som helst på sykehusområdet for å unngå kollektivtrafikk og eksponering (nå er denne regelen imidlertid delvis fjernet).

 

Sist, men ikke minst, så ble ansatte ble oppfordret til (lettere sagt pålagt) å holde seg hjemme om de hadde symptomer på influensa. Tro meg, det var vanligvis mange ansatte på sykehus som gikk på jobb med både feber og annen moro. På Gjøvik sykehus behandlet jeg en kollega med i.v. væske og øvrige medisiner, mens han fortsatt var på vakt. Han fullførte vakten. Vi ble nå også pålagt å holde oss i Norge, det er vi fortsatt.

 

Karrierevalg til ettertanke

Egentlig skulle jeg jo fly F16 og bli pilot i Luftforsvaret. Når jeg ikke kom gjennom det nåløyet etter å ha strøket på en av de siste testene på Værnes, så var imidlertid kjemi det naturlige valget da farfar tross alt var Kjemi-lærer med stor faglig og menneskelig pondus. Ingen i min nære familie jobbet i helsevesenet, foruten to sykepleiertanter. Et møte med en lege i Kystvakten endret imidlertid på karrierevalget, og noen måneder senere trappet jeg opp på Domus Medica på Gaustad og underskrev den Hippokratiske legeeden. Plutselig en dag i mars 2020 innså man, at det skjebnesvangre valget jeg hadde tatt for 15 år siden nå betød langt mer enn høyt studielån, sen henting i barnehagen, 26 timers vakter og kortvarige vikariater.

 

Flere av mine kolleger har hatt Covid-19. På Ullevål har vi trolig flest smittede ansatte i hele Norge (bare en magefølelse). De har alle kommet seg gjennom dette. Den følelsen jeg har hatt noen netter, når jeg vet at gode kolleger nærmet seg den kritiske perioden etter Covid-19 smitte, har vært tung å kjenne på. Jeg har selv også blitt testet flere ganger, men fortsatt har jeg ikke måttet gå i isolasjon. I starten ønsket jeg å bare få det unnagjort og gjennomgå Covid-19. Nå i dag, håper jeg å unngå det til vi får en vaksine.

 

Barna mine har vært i barnehage og på skole, mens andre har klaget over hjemmeskole og brakkesjuke. Datteren min har vært eneste jenta blant ni barn, på en skole der det normalt er 200 livsglade barn på 1. - 4. trinn i lystig lek. Lekser som før var en spennende og gøy, ble plutselig en umulighet. Levering og henting har vært langt ifra like greit som tidligere. Fantastiske lærere, barnehageansatte og AKS (Oslo-språk for SFO) -ansatte har tatt vare på barna mine som om det skulle vært sine. De har fått spesialbehandling, slik at jeg i stede kan ta vare på pasientene.

 

Dette året feiret jeg den første halvdelen av bursdagen min på jobb. Jeg sov ingenting denne natten. Endelig hadde pasientene begynt å komme tilbake til sykehusene. Pasienter som har holdt seg hjemme av uforståelige grunner (for oss) turte nå igjen å oppsøke fastlegen, ta turen til legevakten på ettermiddagen, eller ringe 113 når man ikke kunne prate, smile eller løfte. Vaktene har vært lange. Pasientene kom jevnt og trutt og de var dårligere enn de pleier. Nye prosedyrer medførte også at ting tok betydelig lengre tid. Pasientene hopet seg oftere opp i Akuttmottaket som tidvis kunne være en flaskehals. Koordinator i Akuttmottaket skulle gjerne sett at pasienter ikke ble liggende for lenge før de ble avklart og enten sendt videre «opp» på sengeposten eller hjem med «Covid-19-ren taxi». På morgenkvisten når jeg satt og prøvde å få ned noen fornuftige ord i pasientjournalen, kom «helsehelten» Espen med en pose med sjokolade for å få opp humøret og energien – det hjalp. Middagen/kveldsmaten/frokosten ble inntatt på morgenmøtet til sykepleierne der jeg ble overrasket og rørt av bursdagssang og flagg på bordet. Minutter etter tikket det inn en fantastisk video med bursdagssang fra familien som gledet seg til å få meg hjem.

 

Vi prøver å se fremover

Ting har begynt å gå sakte tilbake til normalen nå. Vi kan møtes , vi kan være nærmere hverandre og vi kan sende barna våre på skole og i barnehage med litt flere barn og voksne tilstede. Vi har imidlertid ikke glemt. Vi har lært, vi har erfart og vi har endret oss. Akuttmottaket på Ullevål er igjen oppgradert, ikke så mye på det rent strukturelle foruten provisoriske traller og bord med smittevernsutstyr, men mer på det organisatoriske. Vi er klare til å stå imot det som måtte komme. Hver og en av førstelinjesoldatene kommer til å møte på jobb. Så lenge de ikke har symptomer på influensa da, da holder vi oss hjemme til vi har testet negativt.

 

Ekstra rørende var det da jeg så to biler med registreringsnumrene A1 og A5 trille forbi arbeidsplassen min 17. mai. Husk at for de som jobber i Akuttmottak over vårt ganske land, så er ikke disse Covid-19 tidene så veldig annerledes. Pasienter og sykdommer går i bølger (som det prates så mye om å dempe), det kommer imidlertid alltid en pasient i morgen. Uansett diagnose, smittestatus, symptomer, forsikringsstatus, rase, legning, tro og alder - så kan dere være sikre på at det står en «helsehelt» klar til å ta de imot.

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!