Tidstyv 3: Papirrekvisisjoner som veggpryd og printere til besvær

Har du noen gang tatt deg tid til å se deg rundt inne på et legekontor på et sykehus? Der man normalt henger opp bilder har man på sykehus funnet det passende å plassere utallige fargerike skjemaer. Her skal vi leger lete blant hundrevis av små avkrysningsruter for å finne de prøvene akkurat du trenger. 

Hver fredag er jeg så heldig å få gi god MS-omsorg til våre pasienter. Jeg skifter mellom kontorene som avdelingen har til rådighet. Dette være seg innredede og pyntede kontorer til overleger i permisjon eller omgjorte opptaksrom med enveisspeil (der ikke jeg ser ut). Felles for alle er de fargerike arkene vi kaller «rekvisisjoner» som pryder veggene. Dette er kompliserte dokumenter der hver og en kunne trengt et halvdagskurs for å forstås i sin helhet. Skriftstørrelsen er på det minimale og selv jeg med mine (ikke helt perfekte) linser har tidvis problemer med å tyde hva som står. Spesielt når arket man leser på er en kopi av en kopi av en kopi av originalen!

Spørre en kollega

Noen prøver tar vi svært sjelden, da blir jeg fort usikker på hvor jeg skal krysse av på det lysegrønne arket for å sikre at pasientens verdifulle dråper med spinalvæske skal havne i rett analysemaskin. Det er ikke sjelden at jeg må forstyrre en mer erfaren lege. Noe mindre sjelden, men av og til, må vi så gå i tospann til en enda mer erfaren overlege.

Problemet er imidlertid at begrepet «See one, do one (, teach one)» ikke alltid lar seg gjennomføre da de fargerike arkene til stadighet oppdateres. Det har dermed forekommet at prøver er blitt sendt avgårde i god tro om at kryssene og arkene matcher våre ønsker om prøver, mens man noen dager senere får en telefon om hva de egentlig skal gjøre med prøven som er sendt feil og dråpene med spinalvæske som ikke lengre lar seg analysere grunnet holdbarhet.

Digitalisering

Heldigvis er det noen steder kommet elektroniske skjemaer. Jeg antar at flere sekretærer er fornøyde med dette, da jeg ærlig innrømmer at min håndskrift ikke er spesielt lesbar for andre enn meg selv. For kun et par år siden fikk vi endelig muligheten til å sende henvisninger til billedundersøkelser (røntgen, CT, ultralyd og MR) elektronisk. For min egen del innebar dette en tidsbesparelse på 3 minutter (1 minutt på utfyllelse, 1 minutt på å finne stempel til å pryde begge sidene og 1 minutt til å finne det fordømte oransje arket) per undersøkelse. Ila en middels uke på avdelingen trolig 1 time spart, bravo!

Dersom det imidlertid haster med avanserte billedundersøkelser (les MR i dette tilfellet), så må jeg henvise pasientene mine til ett av de private «Røntgeninstituttene» med flotte egennavn. Her kommer imidlertid de fargede arkene tilbake, etter at jeg først må finne veien gjennom en rotete hjemmeside med flotte bilder av friske personer. Så må jeg fylle ut nok et fremmed skjema og sende dette per post (fastleger kan sende dette elektronisk har jeg hørt rykter om).

Det som overrasker meg er de store forskjellene mellom sykehus og faktisk innad i avdelingene. Da jeg var i turnus fantes det egne elektroniske «blodprøvepakker» man bestilte dersom det kom inn en pasient med mistanke om hjerteinfarkt eller infeksjon. Mens jeg nå opplever at jeg en dag må fylle ut papirrekvisisjon for å kontrollere enkle blodprøver, mens jeg dagen etter kan gjøre dette elektronisk på andre siden av veien (samme avdeling).

Min erkefiende

Enn så lenge forbrukes det flere tonn papir på norske sykehus. Pasienter skal ha utskrifter av journaler samt instruksjoner om når på dagen de skal ta de nye tablettene (er disse tidspunktene egentlig forskningsbaserte?). Alle leger og sykepleiere på morgenmøtene skal ha rykende ferske lister over nattens hendelser, altså pasienter, og hvor mange pasienter som ligger på korridorene (rommene er selvsagt fulle).

Få ting er mer stressende enn når man etter en lang nattevakt skal skrive ut disse hellige listene til dine kollegaer og overordnede for så å oppdage at den lokale printeren er tom for toner. Du logger deg på en annen maskin i begynnende desperasjon, men finner ut at nattens oppgradering har medført at ingen printere er koblet til i nettverket.

Siste mulighet er «Secure Print», disse store beistene av «altmuligrart-maskiner» som står på korridorene og nærmest blokkerer halve synsfeltet. Om kun fire minutter kommer alle legene til å nærmest synkront ankomme morgenmøtet og leke stol-leken. Akkurat når du trenger det som mest, innser du at du må gi opp å skrive ut postlistene etter å ha tastet passordet ditt for 3. gang på printerkolossen uten at den våkner til liv kl 07:59.

Slukøret må man innse nederlaget og be de opplagte og alltid hyggelige sykepleierne eller sekretærene om å printe ut listene og levere de til morgenmøtet. Er det en ting som er lite populært, så er det å komme sent i gang med morgenmøtene – dette forsinker hele arbeidsdagen for hele avdelingen. Noen ganger mistenker jeg at produsentene av printere, med overbelegg har gjort disse kassene til service-avhengige pengemaskiner.

Illustrasjonsbilde: Eksempel på multifunksjonsprinter fra www.xerox.com