Dag-Helge Rønneviks blogg

Koronakrisen blottlegger pasientsuget i helsevesenet

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Dag-Helge Rønnevik

Dag-Helge Rønnevik er samfunnsmedisiner med cand.med. fra Universitetet i Tromsø. Han har tidligere jobbet i kommunehelsetjenesten som fastlege og kommuneoverlege. Rønnevik er for tiden stipendiat ved NTNU, der han ser nærmere på legenes rolle i folkehelsearbeidet.

Koronakrisen har ført til pasienttørke, og mange i helsevesenet er bekymret for at pasienter går glipp av potensielt viktig behandling. På den andre side kan det jo tenkes at folk faktisk ikke er så syke som vi tror. 

Et av paradoksene med Koronapandemien er at store deler av helsevesenet har hatt mindre å gjøre enn noen gang tidligere. Nå etterlyses det flere pasienter for at sykehus og fastleger skal kunne opprettholde aktiviteten og inntjeningen sin. Hva sier dette oss om drivkreftene og rammevilkårene i helse- og omsorgssektoren? Er det en grunnleggende motvilje i systemet mot at det blir færre pasienter å behandle? Og kanskje betyr det at mye av det vi driver med til vanlig faktisk kan vise seg å være ganske unødvendig?

Ikke så syke som vi tror

Faktum er at ingen feirer om det blir færre pasienter å behandle i helsevesenet. Om en sykehusavdeling har for lav aktivitet, kommer det pålegg fra ledelsen om å få opp produksjonen og sikre et visst belegg. Heller ikke fastlegene kan sprette champagnen dersom pasientene uteblir, ettersom de fleste fortsatt har næringsdrift istedenfor fastlønn. Forebyggende tiltak blir lagt ned fordi det ikke produserer nok. Pengene ligger nemlig i at folk er syke, ikke at de holder seg friske. Slik er faktisk helsevesenet vårt rigget, og det er et konstant sug etter nok pasienter for å sikre bunnlinja. Sykehusene må gå i overskudd før de kan bygge nye sykehusbygg. Ønsket om å unngå overdiagnostikk og overbehandling på den ene siden kommer i konflikt med behov for inntjening på den andre. Årsaken til pasienttørken vi ser nå trenger imidlertid ikke være bare smittefrykt. Det kan også være at folk etter en tid med generelt mindre stress har færre plager og bekyringer enn ellers, eller at folk faktisk ikke er så syke som vi kanskje tror. Det er heller ikke usannsynlig at det har å gjøre med at til vanlig er det tilgangen til helsetjenester, snarere enn behovet for dem, som styrer etterspørselen. Dette burde noen studere nærmere.

En terapeutisk kultur

Men i hele helse- og omsorgssektoren har det siden 80-tallet kommet inn større innslag av markedskrefter og -tankegang. Stykkprisbetaling og bedriftsøkonomiske prinsipper preger både sykehus og fastlegeordningen. Det vil være naivt å tro at ikke dette påvirker sluttproduktet. Ole Jacob Madsen m.fl. har skrevet godt om vår tids terapeutiske kultur, og om at snart er vi alle pasienter. Mer individuell behandling synes å være den primære løsningen på samfunnets helseutfordringer, og stadig flere av våre livsområder og problemer blir forstått gjennom biomedisinske forklaringsmodeller og behandlet av helsevesenet. Fastlege Aksel Tveråmo og kolleger har nylig lansert begrepet medikalisering av nedsatt ervervsevne i det primærmedisinske fagbladet Utposten. Og Ivan Illich, som i 1975 skrev Medical Nemesis: The Expropriation of Health, følger nok også med oss fra den andre siden. Han innledet boka si slik: “The medical establishment has become a major threat to health”. Dette er ingen radikal idé, etter mitt syn, all den tid vi nekter å gi slipp på en utgått biomedisinsk sykdomsmodell som utgangspunkt for helsehjelpen vi tilbyr.

Pandemien en mulighet til å tenke nytt

Koronapandemien kan være en anledning til å tenke nytt rundt hvordan vi ønsker å organisere helsevesenet vårt. Overdiagnostikk og medikalisering er satt på agendaen av Legeforeningen gjennom kampanjen “Gjør kloke valg”. Det vil være klokt å benytte anledningen til å drøfte hvordan vi kan bevege oss vekk fra rammevilkår som legger til rette for en uheldig terapeutiske kultur, og som sykeliggjør befolkningen. Vi bør diskutere behovet for mindre innslag av stykkprisbetaling til fordel for økt rammefinansiering, flere insentiver for økt satsing på forebyggende medisin og folkehelsearbeid på tvers av forvaltningsnivåene, styrking av kommunal samfunnsmedisin og til slutt helsevesenets behov for kunnskap om hva som faktisk skaper god helse.

Samlet kan dette bidra til å danne en motvekt mot det pasientsuget som vi ser preger helse- og omsorgssektoren i dag. Kanskje kan det komme en dag der pasienttørke faktisk vil bli feiret?

Powered by Labrador CMS