Vi elsker hverandre, men ikke slik som før - Prioritering 1

For noen år siden var jeg eneste mann på en ukes ferieopphold med en rekke tanter i familien. Det hele forløp i rolige former til jeg en under frokostforberedelser en morgen rotet det til. Praten gikk om det ene og hint, og deriblant om hvor viktig tidlig frokost er for å få i gang forbrenningen. I et ubevoktet øyeblikk tok nerden i meg over, og brått satt jeg og uttrykte tvil til om hvorvidt frokost bidro sterkt til vektreduksjon. For som nerden anførte; på morgenen var jo allerede fettforbrenningen godt i gang etter en lang natt, og ønsket man vektreduksjon var det kanskje heller lurt å drøye første måltid litt.
Jeg visste allerede i det setningen var uttalt at jeg skulle ha holdt kjeft, og etter noen kjappe kilevinker forløp resten av måltidet i en ugrei stillhet. Vi kom oss etter hvert over det, tantene og jeg. Men det vil være galt å påstå at alt det ble slik som før.
Forleden tok nerden igjen over og påpekte at vi ikke er nødt til å prioritere mellom virksomme behandlinger i helsevesenet, men at dette i så fall er et valg vi tar. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og tanta i Akersgata var blant de mest oppbrakte; dette var å sette volumknappen på fullt i et svik mot de svake! Men også Dagens Næringsliv var rystet og skuffet, over denne uendelige uansvarlighet som ble utvist av en representant, for en yrkesstand som burde vite bedre! Ministeren selv, til vanlig så rolig og fattet så også ut til å skifte lynne og farge.
Jeg skjønner godt at tantene ble veldig sinte på meg, og jeg kan i ettertid ikke forstå hvorfor jeg skulle blande meg inn den aller vanskeligste diskusjonen av de alle; forbrenningsdebatten med folk på lavt blodsukker. Men hvorfor et utsagn om at vi ikke er nødt til å prioritere mellom virksomme behandlinger vekker så voldsomt anstøt er ikke like åpenbart. På mange samfunnsområder aksepterer vi ikke prioritering; alle biler skal EU kontrolleres, og alle nye hus bygges med radon-sperre. Husene eller bilene settes ikke opp mot hverandre, selv om helseeffekten i mange tilfelle mer enn tvilsom. Men for virksomme helsetjenester skal prioritering være første bud? Har vi kjørt oss fast i et noen vrangforestillinger?
I helse-prioriteringsdebatten er det to underliggende premiss; at mulighetene øker, og at etterspørselen er ubegrenset. Det første premisset er delvis riktig. Men økte muligheter gir ikke bare merarbeid. Et eksempel er behandling av giktsykdommer. Der har nye medisiner gjort behandlingen så effektiv at det en gang store kirurgiske fagfeltet står foran utslettelse. Et annet eksempel er kataraktktkirurgi, en gang et komplisert inngrep, i dag en prosedyre som erfarne spesialister kan gjøre 10-15 av om dagen.
At etterspørselen etter helsetjenester er ubegrenset er også kun delvis riktig. I den grad man har klart å påvise vekst i etterspørsel ved økning at tilbudet er denne svak; en gitt økning av tilbudet øker etterspørselen med om lag en tiendedel. Det betyr at køene vi har blitt så vant med ikke er uttrykk for en lovmessig sammenheng, men en følge av kapasitetsbegrensning. Erfaringer fra andre land viser da også at dette stemmer. I mange land i Europa er det i praksis ikke kø til offentlig finansierte sykehustjenester, verken for planlagt behandling eller akutte tjenester. Disse landene har imidlertid satset mer på helse enn vi har gjort de senere årene.
Også i Norge har vi innført en rekke nye og effektive behandlingsformer og medisiner det siste ti-året. Med noen unntak kan vi da også tilby førsteklasses behandling innen alle felt av medisinen, om enn med kø. Likevel bruker vi noe mindre penger per innbygger i sykehusene enn vi gjorde for ti år siden. Utgifter til medikamenter har falt betydelig, fra 2009 med 2,5 prosent årlig. Dette har likevel hatt andre kostnader. Sengebelegget er for eksempel skyhøyt over gjennomsnittet i Europa. I våre sykehus sliter vi med regelmessig overbelegg, og i snitt ligger det pasienter i 19 av 20 tilgjengelige senger, i Nederland er belegget under 60 prosent. Her har vi presset sykehusene langt.
I løpet av det siste tiåret har vår private kjøpekraft økt med om lag 25 prosent, men innsatsen per innbygger i sykehusene har stått stille. Hvis vi fremover ønsker å sikte mot et 2.rangs tilbud til utvalgte alders- eller sykdomsgrupper er dette derfor neppe en dyd av nødvendighet, men et uttrykk for at vi nedprioriterer helse til fordel for privat kjøpekraft. Våre muligheter til å nå tidligere helseminister Tønnes visjon om å utslette kø til helsetjenester er derfor bedre enn noensinne. Men vi ser ikke ut til å ville like sterkt som ved årtusenskiftet. Er tanken på at vi kan hjelpe flere ubehagelig? Er det lettere å lene seg til rådet fra en av helseprofessorene; spar på empatien; hvorfor gjøre en innsats for brystkreftrammede når de lungekreftrammede har det verre?