Støre og Bratten

Onsdag 30. januar kan gå inn i Spekters historie som offisiell flaggdag. Støres visjoner for den fremtidige sykehusutviklingen var søt musikk i ørene på Spekters nye mektige leder Anne-Kari Bratten. Hun formelig trippet av begeistring og utbasunerte; det er en tid for alt. Dette var tydeligvis hennes dag.

Årsaken til Brattens jubel var Støres tale, med ekko av Spekters standpunkt nærmest fra dannelsen; fortsatt foretaksorganisering, mer kontroll ovenfra, styring av arbeidstid, og jobbglidning. Dette siste var vel neppe noe egentlig stor sak utover at det signaliserer at hjelpepleierne forhåpentligvis skal tilbake i sykehuset.

Men Støres formuleringer etterlot et inntrykk av at ansatte i sykehuset ikke selv klarer å finne frem til god arbeidsdeling. Her må det styres ovenfra og ryddes opp, mer kontroll. Bratten som har brukt mye av sin tid i Spekter på å krige med ansatte i sykehusene finner glede i stort og smått.

Bratten var mest synlig begeistret for beskjeden om at sykehusene skal holde kveldsåpent. Hennes lange kamp ble omsider kronet med seier. Halsstarrige fagforeninger hadde satt ned foten for Spekters styring. For styring vil de ha, selv om målet allerede i dag kan nås ved frivillige ordninger. Tvang er bedre enn samarbeid.

Og kanskje har helsetoppene grunn til å juble. For det er unektelig underlig å høre et av de skarpeste hodene i arbeiderrøysla svinge fanen for å tvinge gjennom enda mer ugunstige arbeidstidsordninger for de største arbeidstakergrupperingene i offentlig sektor. En sektor som ellers suverent troner på toppen i bruk av kvelds og nattarbeid, og i sykemeldingsnivå.

Og det må være underlig for sykepleiere som nå skal jobbe enda mer kveldsarbeid, høre Skei Grande bejuble det nye forslaget med at "nå kan vi endelig dra på sykehuset etter arbeidstid". Hun tenkte da på sin egen naturligvis. Helsearbeiderne får finne hjelp til barnepass på kveldene, de har jo god trening i dette.

Men de praktiske implikasjonene av dette tiltaket blir nok ikke så store. I dag kutter sykehusene ned på rutine-arbeid utenfor vanlig arbeidstid. Det koster nemlig mer enn på dagtid, også i sykehusene. Det er heller ikke poliklinikkrom som er kostnadsdrivende i sykehusene, og de store dyre maskinene durer allerede nå til langt på kveld. Og økt bemanning på kvelden betyr nødvendigvis mindre på dagen, eller flere ansatte, og mer penger.

Det virkelige slaget sto egentlig om en videreføring av foretaksorganiseringen. Og her var Støre krystallklar, alt kan endres, alt er i omstilling, unntatt foretakene. De framsto som hugget i stein. Og Bratten kan puste lettet ut. For hun vet like godt som alle andre at foretakene og Spekter til sammen har klart å etablere et fullstendig arbeidsgivermonopol i spesialisthelsetjenesten. Et monopol som har muliggjort en behandling av ansatte som vi ikke ville ha trodd var mulig bare for få år siden.

Og for at Spekter skal kunne videreføre denne politikken er de avhengige av de mektige regionale helseforetakene ved sin side, som igjen må kontrollere avtalespesialistene. For ved første mulighet forsvinner fagpersonellet ut av de offentlige sykehusene hvor de behandles stadig dårligere, opplever stadig dårligere arbeidsforhold og får stadig mindre innflytelse. Nettopp derfor bør Bratten holde pusten ennå en stund. Til høsten kan flere av våre fremste helsetopper også få anledning til å nyte kafelivet.