Christer Mjåsets blogg

Å kjenne på den høye pulsen

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Christer Mjåset

Christer Mjåset er visepresident i Legeforeningen og leder av Yngre legers forening. Han er spesialist i nevrokirurgi og er utdannet cand. med og cand. mag ved Universitetet i Oslo.

Fins det noen sammenheng mellom høy puls og nasjonal helse- og sykehusplan?

– Vi merker godt når det kommer søringer i distriktsturnus, sa en lege på Finnmarksykehuset til meg da jeg nylig var på besøk der.

– Dette er leger som kommer fra en overbeskyttet tilværelse på et av de store sykehusene i Oslo-området og ikke har kjent på den høye pulsen slik våre egne sykehusleger har. Det resulterer i at de rekvirerer ambulansefly og helikopter for den minste ting. Hvis vi hadde kunnet, ville vi sendt mange av de pasientene som legges inn, hjem etter en time. Men i stedet må de vente til neste dag og neste fly. Tenk deg hva det koster skattebetalerne!

Hva vil det si å kjenne på den høye pulsen?

Jeg tror enhver som har hatt turnustjeneste vet hva finnmarkslegen snakker om. Som fersk lege må man på et tidspunkt regne med å komme i en situasjon der avgjørelsen du tar har alvorlige konsekvenser for livet til pasienten du behandler. For min egen del var dette tilfelle da jeg i distriktsturnus måtte rykke ut med ambulanse til en mann som hadde segnet om på en brygge i øsende regnvær ytterst i havgapet på trøndelagskysten. Pårørende hadde startet gjenopplivning, og da jeg kom til stedet, gikk alle til side og forventet at legevaktslegen skulle ordne opp.

Man trenger riktignok ikke oppleve hjertestanser som dette for å få høy puls som lege. Jeg opplevde det samme på et distriktsykehus da jeg midt på natta ikke klarte å reponere et håndleddsbrudd alene i mottakelsen, og pasienten lå og hylte på bordet. En annen gang følte jeg hjertet slå raskt da jeg lurte på om jeg hadde gitt en eldre kvinne en litt for høy dose morfin. Dette var langt mindre alvorlige tilstander enn hjertestansen på brygga i Trøndelag, men med en erfarne sykepleiere rundt meg og en tålmodig bakvakt på tråden, fikk jeg avklart hva som skulle gjøres. Hendelsene gjorde også at jeg følte meg så forberedt som jeg kunne være, da jeg møtte opp på legekontoret første dag i distriktsturnus. Jeg hadde fått muligheten til å stå alene i vanskelige situasjoner og ta ansvaret for mine egne valg.

Og det er dette finnmarkslegen tenkte på da hun snakket om søringene. Etter hennes syn hadde de ikke fått oppleve å jobbe selvstendig nok til å vite hvordan de reagerer når noe står på spill. Det er en fin grense mellom å være overmodig eller litt for tafatt i medisinen. Noen takler denne balansegangen bedre enn andre. Men det er vel lov til å si at gjentatt eksponering som regel fører til at man blir mer robust og mer kjent med seg selv. Man lærer seg simpelthen å takle presset.

Hva sier det oss? Jo, det de aller fleste leger vet. Å starte spesialiseringen sin på små sykehus har ofte større verdi enn å begynne på de store regionsykehusene. Der får du føle på den høye pulsen hyppigere. En annen ting er at du får følge pasienten fra de kommer inn til de skrives ut. Da jeg jobbet på Tynset sykehus, tok jeg imot en pasient som hadde fått tarmslyng. Jeg skrev innkomstjournal, sendte pasienten opp på posten og ringte kirurgen som besluttet å operere samme kveld. Siden jeg kjente anestesilegen, fikk jeg være med på å legge pasienten i narkose. Jeg assisterte da kirurgen åpnet buken og fulgte med da pasienten våknet på postoperativ avdeling. Noen dager senere skrev jeg også pasienten ut.

Slike opplevelser har verdi. Det er erfaringsbasert læring. Man suger til seg informasjon om alle ledd i behandlingskjeden.

I den nye nasjonale sykehusplanen vil man nedregulere aktiviteten på slike små sykehus som jeg snakker om her. Fjerning av akuttkirurgi på fem mindre steder vil gjøre at vi mister 13 spesialiseringsstillinger i kirurgi i tillegg til 17 kirurgiske turnuslegeplasser i året. Sannsynligheten er høy for at også 17 indremedisinske turnuslegeplasser ryker med. Jeg tror man skulle gjort det omvendte: Man skulle satset på å tilføre ressurser til små sykehus og gitt dem en sjanse til å levere fornøyde pasienter og yngre kolleger som er godt forberedt til å møte utfordringene i klinikken.

Hvordan gikk det så med pasienten som falt om på brygga i Trøndelag? Jeg tok en avgjørelse om å avslutte gjenopplivningen etter halvannen time i regnet. Og jeg føler meg fortsatt trygg på at det var det eneste riktige å gjøre. Jeg hadde vært med på å ta ta slike avgjørelser før.

På sykehuset.

Powered by Labrador CMS