Helsehjelp utelates. Det er til å dø av.

Bleier som skulle vært skiftet, mat som skulle vært servert, en beroligende samtale som ikke blir tatt. Utelatt helsehjelp i omsorgstjenestene øker. Løsningen ligger på mange plan.

Vi leser om det daglig - sykepleiere og andre helsearbeidere haster mellom oppgavene, de gjør bare deler av arbeidet eller faktisk også utelater det. Pasienter får ikke dekket ernæringsbehovet sitt, viktige medisiner blir ikke gitt eller gis feil, pasienter må dø alene, informasjon formidles ikke og sykepleiere vil ikke lenger være sykepleiere.

Skjer i mange land

Utelatt helsehjelp er et voksende forskningsfelt. Internasjonalt hevdes det at utelatt helsehjelp kan fungere som et barometer på arbeidsintensiveringen i helsetjenesten. Oppgavene er blitt for omfattende både i antall og kompleksitet, til at de som jobber der makter å løse dem.

Opplevelsen av at det ikke er tid nok til å utføre alle arbeidsoppgavene kjenner vi igjen i de fleste yrker. Men når helsearbeidere ikke får gjort jobben sin, så kan konsekvensen i ytterste fall være dødelig. Og verdigheten hos pasienter og tjenestemottakere blir lagt bort.

Dette fant vi

Er svaret å sette på flere helsearbeidere? Ta i bruk mer velferdsteknologi eller invitere frivillige inn på sykehjem og hjemmebesøk?

Sist uke leverte jeg og mine kolleger Nina Beate Andfossen, Rose Mari Olsen og Siri Andreassen Devik ved Senter for omsorgsforskning en kunnskapsoppsummering. Oppdragsgiver var Helsedirektoratet, tema var utelatt helsehjelp. Rapporten ligger på omsorgsbiblioteket.no. Funnene presenteres også på webinar om kort tid.

Kort oppsummert mener vi:

• Utelatt helsehjelp er mer enn et symptom på kvalitetsbrist i tjenesten, det handler også om folkene som jobber der. Ikke om den enkeltes dugelighet eller ansvarsfraskrivelse, men om hvilke betingelser de jobber under.
• Å fastsette bemanningsnormer i sektoren har til nå vært mislykket. Kompleksiteten i helse- og omsorgstjenestene og variasjonen i pasientgrupper gjør dette til en nesten umulig oppgave.
• Det er ingen tydelig sammenhengen mellom antall personer på jobb og forekomst av utelatt helsehjelp.
• Hvorvidt bemanningen oppleves tilstrekkelig eller ikke kan for eksempel være like utslagsgivende som den faktiske bemanningen. Det er altså opplevelsen av om bemanningen er tilstrekkelig eller ikke som ser ut til å være utslagsgivende. Dette har gitt grunnlag for å se nærmere på hvilken rolle arbeidsmiljøet spiller. Grunnbetingelser for å oppnå «slakk» i organisasjoner angår utvilsomt både antall personer og riktig kompetanse på jobb, men betinger også ledere som tilrettelegger for ansattes involvering.

Våre konklusjoner har mange likhetstrekk med det forsker Frode F. Jacobsen ved Senter for omsorgsforskning fant, da han ledet arbeidet til en av gruppene som bidro med kunnskapsgrunnlaget til Koronakommisjonen. De så særlig på hvordan kommunene løste utfordringene da pandemien kom.

58 prosent av de 238 første som døde av Covid-19 i Norge døde på et sykehjem. Samtidig er forskning på blant annet smitte i hjemmetjeneste og sykehjem mangelfull i forhold til tilsvarende forskning i sykehus, til tross for at det er like mange ansatte i kommunehelsetjenesten sammenlignet med sykehus. Likevel kom det overraskende på mange hvordan noen få sykehjem ble særlig hard rammet. Viktige faktorer var sykehjemmets fysiske utforming og deltidsansatte som arbeidet flere steder.

Pandemien førte også til at kommuner måtte fjerne korttidsoppholdene i institusjon, og dagaktivitetstilbudene ble stoppet. Kommunene måtte også ta seg av andre pasientgrupper som fikk sine avtaler på sykehuset utsatt. Pårørende fikk økt omsorgsbelastning og overtok det offentliges ansvar fordi tjenestetilbud ble stengt ned. Sa vi utelatt helsehjelp?