Normalisert kontroll

Det er hevet over enhver tvil at mange rusmisbrukere har fått et mye bedre liv takket være legemidler som metadon i kombinasjon med rehabilitering.

Tidligere i sommer har jeg imidlertid lest flere historier om de negative sidene ved metadodbehandling – illegal omsetning og nyrekruttering til rusmiljøene via metadon. Forskere som Thomas Clausen og Helge Waal har pekt på noen av de dilemmaene LAR bærer med seg. Konklusjonen er ganske entydig: Det trengs mer kontroll.

Normalitetsprinsippet er blitt et viktig virkemiddel i LAR-behandlingen. Skal pasienten rehabiliteres, er det viktig at han kan leve et så normalt liv som mulig. Derfor har det også blitt ganske normalt med "ta med hjem-doser" av metadon, slik at man slipper å bruke tid på hente hver enkelt dose. Det normale er også å hente legemidlene sine på apoteket. For en velfungerende LAR-pasient er jeg sikker på at dette er den beste – normale – metoden.

Men dilemmaet oppstår når dette normalitetsprinsippet fører til personlige tragedier og store samfunnsmessige belastninger. Er det riktig å gi den mindre stabile pasienten doser for opptil en uke, i håp om at dette bidrar til bedre rehabilitering, når det samtidig er risiko for at noen av de samme dosene havner på det illegale markedet og selges til rusdebutanter?

Ett er sikkert: Vi kan ikke leve med de metadonrelaterte dødsfallene. Derfor tror jeg at vi må innskrenke noens frihet for å beskytte andre. Normaliseringens pris har rett og slett blitt for høy. En del av dem som i dag får "ta med hjem-doser", må tilbake til overvåket inntak når de får utlevert metadonen.

Et tiltak som kunne kompensere litt for den innskrenkede friheten, vil være å la pasientene få velge selv hvor de vil hente sine daglige doser, i sitt lokale apotek eller for eksempel på et LAR-senter. I dag er omtrent halvparten av LAR-pasientene henvist til en "særomsorg" der apoteket ikke er et valg. Jeg antar at de pasientene som bør underlegges strengere kontroll, er i en mellomgruppe av "nesten velfungerende". Lar man disse få en kontrollert valgfrihet, er i det minste noe av verdigheten og normaliseringen ivaretatt.