Blindsona i norsk helsepolitikk

Bak statistikken finnes mennesker. En somalisk kvinne som ikke forstår diagnosen hun har fått. En irakisk mann som ikke vet at han har rett til psykisk helsehjelp. En ung flyktning som bærer traumer alene fordi tjenestene ikke er tilpasset hans behov. Dette er ikke unntak, det er hverdagen for altfor mange.

Regjeringen har de siste årene løftet frem ambisjoner om å redusere sosiale helseforskjeller, styrke folkehelsen og sikre likeverdige helse- og omsorgstjenester. Samtidig har en av de viktigste driverne for helseulikhet fått forsvinnende liten politisk oppmerksomhet: innvandrerhelse.

Det er nå rundt ti år siden den nasjonale strategien for innvandreres helse[1] utløp. Den er verken oppdatert eller erstattet av en ny nasjonal satsing. Dette til tross for at Norge har gjennomgått betydelige demografiske endringer. Personer med innvandrerbakgrunn utgjør i dag over 20 prosent av befolkningen, og andelen er betydelig høyere i flere kommuner. Likevel mangler vi en oppdatert nasjonal strategi, tydelige målsettinger og en langsiktig plan for forskning, forebygging og tjenesteutvikling på feltet.

Vanskelig å forstå

Mens andre prioriterte helseområder har fått egne handlingsplaner, strategier og nasjonale kompetansemiljøer, er innvandrerhelse i stor grad overlatt til enkeltstående forskningsprosjekter, kortsiktige initiativer og lokale løsninger. Resultatet er et fragmentert kunnskapsgrunnlag og store variasjoner i hvordan helseutfordringer identifiseres og håndteres.

Betydelige konsekvenser

Flere innvandrergrupper har høyere forekomst av psykiske helseplager, diabetes, hjerte- og karsykdommer og andre kroniske lidelser. Flyktninger og personer med traumatiske erfaringer har ofte sammensatte helseutfordringer som krever koordinerte og tilpassede tjenester. Samtidig møter mange barrierer knyttet til språk, helsekompetanse, diskriminering, utenforskap og manglende tilpasning av tjenestene[2].

Likevel er innvandrerhelse fortsatt svakt integrert i både helsepolitikken og forskningspolitikken. Dette gjenspeiles i forskningen. 

Til tross for økt oppmerksomhet om mangfold og inkludering er personer med innvandrerbakgrunn fortsatt underrepresentert i mange helseundersøkelser, kliniske studier og forskningsprosjekter. Kartlegginger av migrasjonshelseforskning i Norge viser at feltet er fragmentert, underfinansiert og mangler langsiktige strukturer. Flere studier har vist at personer med innvandrerbakgrunn ofte ekskluderes fra forskning på grunn av språkkrav, manglende tilrettelegging eller utilstrekkelige rekrutteringsstrategier. Resultatet er at kunnskapsgrunnlaget for en betydelig del av befolkningen forblir svakt.

Nasjonale prioriteringer

Norge har etablert en rekke nasjonale og regionale kompetansesentre innen psykisk helse, rus, demens, aldring og andre folkehelseområder. Innvandrerhelse har imidlertid ikke fått tilsvarende oppmerksomhet. Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse (NAKMI)[3], som i mange år fungerte som det nasjonale fagmiljøet på feltet, ble innlemmet i Folkehelseinstituttet i 2018. Selv om intensjonen var å integrere migrasjonshelse sterkere i det ordinære folkehelsearbeidet, opplever mange fagmiljøer at feltet samtidig mistet synlighet, prioritet og en selvstendig, tydelig nasjonal stemme.

Det er også påfallende at innvandrerhelse i liten grad er synlig i de store nasjonale forsknings- og innovasjonssatsingene. Norge investerer betydelige ressurser i forskning for å redusere helseulikheter, men migrasjon og innvandrerhelse prioriteres sjelden eksplisitt.  Dette skjer samtidig som innvandrerbefolkningen vokser og helseutfordringene blir mer komplekse.

Mangelfull representasjon i forskning er et kvalitetsproblem

Når en betydelig del av befolkningen ikke inkluderes systematisk i forskning, risikerer vi å utvikle retningslinjer, tjenester og tiltak som ikke treffer hele befolkningen. Skal vi utvikle kunnskapsbaserte tjenester for alle, må hele befolkningen være representert i kunnskapsgrunnlaget. Dette er særlig viktig i en tid hvor helsemyndighetene vektlegger persontilpassede tjenester, styrket helsekompetanse og likeverdig tilgang til helsehjelp.

Det er derfor på tide med en ny nasjonal satsing på innvandrerhelse.

En slik satsing bør omfatte:

• En oppdatert nasjonal strategi for innvandrerhelse med klare mål, ansvarsplassering og finansiering.

• Et nasjonalt kompetansesenter for innvandrerhelse med ansvar for forskning, kunnskapsutvikling, kompetansebygging og rådgivning til tjenestene.

• Krav om representativ inkludering av personer med innvandrerbakgrunn i nasjonale helseundersøkelser og kliniske studier, med nødvendig tilrettelegging.

• Nasjonale standarder for tolkebruk og flerspråklig helseinformasjon.

• Systematisk kompetanseheving i tjenestene og reell brukermedvirkning.

Norge har sterke fagmiljøer innen migrasjon og helse, gode helseregistre og et helsevesen bygget på prinsipper om likeverd. Forutsetningene for å lykkes er derfor til stede. Det som mangler, er politisk vilje og prioritering.

Innvandrerhelse kan ikke fortsette å være et sidekapittel i norsk helsepolitikk. Skal vi lykkes med å redusere helseulikheter og sikre bærekraftige helsetjenester, må innvandrerhelse løftes fra prosjektnivå til nasjonal politikk.

Spørsmålet er ikke om Norge trenger en ny strategi for innvandrerhelse. Spørsmålet er hvorfor vi fortsatt ikke har en.

Blindsona har vært der lenge nok.

[1] https://www.helsebiblioteket.no/innhold/omsorgsbiblioteket/styrende-dokumenter/styrende-dokumenter-knyttet-til-innvandrere

[2] https://www.fhi.no/he/fr/folkehelserapporten/grupper/helse-innvandrerbakgrunn/

[3] https://uni.oslomet.no/migrasjonsforskning/nakmi/