La oss øve sammen
Totalforsvarsåret har vist at øvelser gjør oss bedre rustet. Hvorfor ikke øve på legemiddelforsyningen på samme måte, og ta næringen med i planleggingen?
I Nasjonal sikkerhetsstrategi beskriver regjeringen sikkerhetssituasjonen som den mest alvorlige siden andre verdenskrig. Det gir grunn til å spørre hvordan helseberedskapen vår står seg, og hva som skal til for å styrke den ytterligere. Livsvitenskapsnæringen kan være en viktig del av svaret, dersom myndighetene tar den i bruk.
Totalforsvarsåret nærmer seg slutten. Gjennom året har Forsvaret og sivilsamfunnet øvd sammen for å øke motstandskraften, beskytte sivilbefolkningen og sikre god sivil-militær samhandling.
I mai ba regjeringen sykehus og kommuner om å planlegge for 7 000 sengeplasser til krigsskadde, og om å styrke blodberedskapen. Det er viktige grep. Men skal planene fungere, må også legemidlene som trengs for å behandle pasientene, være på plass. Hvor trygge kan vi være på at de er det?
Ingen forpliktende avtaler
I dag finnes det, så vidt vi vet, ingen forpliktende avtaler mellom staten og norske legemiddelprodusenter om produksjon i en krise. Allerede i 2018 pekte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) på at Norge mangler egenproduksjon av legemidler, og i 2021 ba et samlet storting regjeringen om å gå i dialog med norske produsenter med sikte på å få på plass beredskapsavtaler. Slike avtaler innebærer vanskelige avveininger om kostnader, kapasitet og hvilke legemidler som bør prioriteres. Fem år senere er det likevel rimelig å spørre hva som skal til for at de kommer på plass.
Vi har allerede sett hvor raskt forsyningen kan komme under press. De siste to årene har det vært over tusen mangelsituasjoner på legemidler i Norge, av ulike årsaker. Under koronapandemien måtte myndighetene rasjonere og forby eksport for å hindre at lagrene ble tømt. Og i august var apotekenes reseptsystem nede en hel dag, slik at pasienter som var avhengige av livsviktige medisiner, gikk fra apotek til apotek uten å få dem utlevert. Mye håndteres godt i dag, gjennom samarbeid mellom myndigheter, apotek, grossister og leverandører. Men ingen av disse hendelsene var krig. Hvordan vil systemet tåle en krise som varer i uker eller måneder?
EU styrker nå egen produksjon av kritiske legemidler gjennom arbeidet med Critical Medicines Act. Norge deltar allerede i deler av det europeiske samarbeidet om forsyningssikkerhet, og EUs regler for overvåking av legemiddelmangel innføres nå i norsk lov. Samtidig er vi avhengige av import, også av virkestoffene til det vi produserer selv. Hvor står vi hvis landene i en krise prioriterer egne behov? Og hvordan sikrer vi at Norge er en aktiv del av det videre europeiske samarbeidet?
Norge har legemiddelprodusenter med anlegg, kompetanse og godkjenninger som kan bli en del av beredskapen. Men en fabrikk kan ikke legge om produksjonen over natten. Vet vi hvilke legemidler som faktisk kan produseres her, hvor raskt, og med hvilke råvarer? Uten slike svar er det vanskelig å vite hva kapasiteten er verdt i en krise.
Industrien må involveres tidlig
Norsk produksjon alene vil uansett ikke dekke behovet. Mesteparten av legemidlene vi bruker, vil fortsatt komme fra internasjonale produsenter, også i en krise. Men når mange land etterspør de samme legemidlene samtidig, hvor står et lite marked som Norge i køen? Derfor bør også de internasjonale selskapene være med i beredskapsplanleggingen. Lagre er en viktig del av beredskapen. Men lagerkrav som fastsettes uten dialog med leverandørene, kan i verste fall føre til overlagring, kassasjon og mindre forutsigbar forsyning. God beredskap krever at myndigheter og leverandører deler informasjon og planlegger sammen.
Myndighetene har tatt flere grep, blant annet med en ny beredskapsanalyse for helse- og omsorgssektoren. I mai i år ba Stortinget regjeringen om å legge fram en oppdatert plan for legemiddelberedskap, der økt norsk produksjonskapasitet skal være en sentral komponent. Det er en god anledning. Men hvem skal være med på å utforme planen? Skal den fungere i praksis, bør de som produserer og leverer legemidlene, involveres tidlig.
Det er dette offentlig-privat samarbeid handler om: at myndighetene, norske produsenter og internasjonale legemiddelselskaper sammen finner ut hva som kan produseres i Norge, hva som må sikres gjennom avtaler med produsenter i andre land, og hvordan de to kan virke sammen. Hvor møtes disse aktørene i dag for å gjøre nettopp det?
The Life Science Cluster er en slik arena. Vi samler 130 virksomheter fra hele verdikjeden, fra norske produsenter og forskningsmiljøer til internasjonale legemiddelselskaper. Allerede i 2020 var vi med på å kartlegge produksjonskapasiteten i norsk legemiddelindustri, på oppdrag fra Legemiddelverket (nå DMP).
Et første steg tar vi 19. november, når aktører fra hele Norge og flere europeiske land møtes på konferansen In Life Science 2026 for å diskutere norsk og europeisk legemiddelberedskap.
Neste steg kan myndighetene ta. Totalforsvarsåret har vist at øvelser gjør oss bedre rustet. Hvorfor ikke øve på legemiddelforsyningen på samme måte, og ta næringen med i planleggingen, slik at vi sammen kan avdekke sårbarheter og muligheter før en krise inntreffer?