Et nytt alvor på himmelen
Hvordan kan vi sikre tillit til offentlige tjenester og et godt tilbud til innbyggere i distriktene?
Et jagerfly brølte forbi, og så ett til da vi kjørte langsmed grenseelva Kárášjohka på vei mot hytta. De dyre F-35-flyene var neppe på påsketur over skinnende vidder, men skrev om et nytt alvor der på himmelen.
Flyene krenget rett over åskammen og var borte på et blunk. Men inntrykket festet seg. Tankevekkende ulikt andre alvorlige nyheter man bare skroller videre fra til nok en fengende overskrift, så en annen og enda en, i en lang, lang rekke.
Vi hadde endelig tid til å dvele over det vi hadde sett. Vi så med egne øyne, i sanntid og uten filter.
Motstandsdyktige lokalsamfunn er ikke distriktspolitikk
Da en god kollega litt lenger øst tekstet sin ærlige mening om at beredskapsarbeidet var for spredt og spedt, var hun nær nok til at jeg så flyene i en enda større sammenheng – samt litt fra hennes perspektiv.
Til Finnmark for å lære
Etter påske er vi flere i Helsedirektorates divisjon Kommunale tjenester og beredskap som flyr nordover for å se og lytte til uredigert virkelighet i Finnmark.
Vi trenger skikkelige innsikter om alvoret og spriket kommunene står i, mellom pragmatisk handlekraft og opplevelser av avmakt, samt nyanserte erfaringer av lange avstander – både ned til Oslo og internt regionalt og lokalt – og avstandene som er litt vel korte.
I tillegg møter vi fylkeslegen, Heimevernet, Sametinget samt eksperter i distriktsmedisin og i samhandling.
Fordi Finnmark fylke er større enn Danmark rommer det, lik andre fylker, en stor bredde av kompetanse og ulike kulturer. Alle med særpreg, styrker og svakheter som må forstås for godt lagspill – i fred, krise og krig.
Tillit, respekt og forståelse
Statsforvalteren skal òg ha oversikt over Troms, et strekk som kan illustreres ved at raskeste kjørevei mellom Kvæfjord i sørvest og Kirkenes i nordøst går innom både Sverige og Finland.
Når vi prioriterer å reise langt innenlands, er det fordi vi ønsker å treffe bedre med arbeidet vårt. Vi trenger å se selv og å ha tid til å møte folk på hjemmebane. Vi har mye tall, men måleresultater må temmes via samtale (1).
Samtidig håper vi å bygge gjensidig tillit. Både tillit, respekt og forståelse er grunnleggende, men likevel ferskvare i vårt åpne demokrati. Og tillit faller gjerne med geografisk og kulturell avstand, både til de som skal yte tjenester og til de som skal be om dem – om det er helsehjelp eller gode rammer for den.
Hvordan skjer brukermedvirkning på lokalt nivå? Og hva med samhandlingsarenaene Helsefellesskap, som finnes i alle fylker og brukes temmelig ulikt? Er de koblet til de tverrsektorielle kommunale, regionale eller nasjonale beredskapsutvalgene – de som skal sikre samvirke?
Utfordrer etablerte tankesett
At samvirkeprinsippet kom på plass etter terroren 22. juli, er nyttig å vite. Beredskap bygget på de tre eldre prinsippene ansvar, nærhet og likhet, kom til kort. Man innså at samvirke må øves på og bygges opp.
Kommunenes omfattende oppgaver og ditto autonomi ble ekstra tydelige under pandemien. Samarbeid internt og på tvers av kommuner og helsetjenestenivå utfordrer nå vante måter å tenke på. Samtidig er det sikkerhetsgrunner til at vi fortsatt trenger gode fagfolk og -miljø godt integrert og fordelt (2).
Motstandsdyktige lokalsamfunn er ikke distriktspolitikk, poengterte politimester Ellen Katrine Hætta nylig og forklarte at det viktige med Finnmark handler om tilgangen til Barentshavet. Den gir Norge geopolitisk tyngde og gjør oss til en nøkkelspiller i Arktis, med sikkerhetspolitiske og ressursmessige aktiva som hele landet er avhengige av (3).
DFØs innbyggerundersøkelse (4) viser, ikke overraskende, at tilliten til staten er høyest sentralt. Tillit og tilfredshet med sentral forvaltning er også høyere hos de eldre og de med lang utdannelse.
Nye perspektiver
Hva vil vi fange opp om tilliten til staten på helsefeltet? Tross mangler og sår grunnet fornorskingen, har få land vårt nivå av likeverdige tjenester og personell fra både urfolk og andre minoriteter.
For kolleger fra Australia til Alaska er det vanskelig å forstå hvordan det er kvalifisert hjelp til alle, hele døgnet og i hele landet, ikke sjelden basert på kjennskap til lokalt språk og kultur – kan hende ved hjelp av ambulansebil, -båt, -helikopter eller -fly.
De beste tjenestene i distriktskommuner og på våre lokalsykehus kan vise til pragmatisk tjenesteinnovasjon og bruk av teknologi som samtidig tar vare på de begrensede menneskelige ressursene, de spesielle relasjonelle musklene og generalistene – ikke ulikt beskrivelser fra Island (5).
Så, slik jeg trenger tid og nærhet for å innse nytten av noen ideer fra folkerike miljø sentralt, trenger andre flytte sitt perspektiv opp og ut i landet. Felles er at det nok trengs ro for å se og bidra til at gode ting slår rot. For nå, mer enn før, må vi vite hva som er det sikre og sentrale, hva som da må endres og hva vi må bevare.
1. Brandstorp H, Huseby BM, Sjøflot OI. Fra tall til dialog. Dagens Medisin, 4.mars 2020
2. Brandstorp H. Kvalitet når legevakta er integrert. Utposten nr 3, 2015
3. Hætta EK. Hvor viktig er Finnmark? Nordnorsk debatt, 27.mars 2026
4. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring. Innbyggerundersøkelsen 2026
5. Brandstorp H. Islands generalismesuksess. Dagens Medisin, 18. desember 2023
