Nyheter for deg som jobber i helsevesenet. Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Vi trenger nye modeller i psykisk helsevern

Vi behøver nye modeller i arbeidet med de sykest psykisk syke. Kan vi lære noe av historien?

Publisert: 2022-10-06 — 14.06

Terje Vestheim 

Kronikk: Terje Vestheim, pensjonert avdelingsoverlege ved Sanderud sykehus
Lars Lien, tidligere direktør ved Sanderud sykehus

Lars Lien

TIDLIG HJELP OG et godt og forpliktende samarbeid med fastlegene og kommunene gjør virksom behandling mulig. Tvang er utrykk for at virksomme tiltak kommer for sent. Tydelig politisk og faglig innsats siden 2000 har ikke redusert antallet pasienter som er underlagt tvunget psykisk helsevern. Pasienter og pårørende beskriver fortsatt et skyvespill og ansvarsfraskriving mellom kommune og spesialisthelsetjenesten med manglende forpliktende samarbeid.

Det er behov for å tenke nytt. Vi ønsker å formidle en modell fra tidligere Hedmark fylke som vi tror har gyldighet også i dag. Vår erfaring er at en helhetlig organisering med nære forbindelser, og penger nok til å prioritere enkeltpasienten, er forutsetning for å lykkes.

SAMARBEIDSREFORM. «Hver pasient sitt eget prosjekt» var prinsippet for samarbeidsavtaleverktøyet i den juridisk bindende avtalen om kommunesamarbeid og utskrivingsprosesser i hele Hedmark som utviklet seg videre til å handle om hele behandlingskjeden fra tidlig intervensjon ved psykose til langtids oppfølging og tilgjengelighet i et livstidsperspektiv.

Økonomi ble et nødvendig virkemiddel, og rehabiliteringsavdelingen i fylket disponerte selvstendig flere millioner kroner årlig som «mobile innsatsmidler». Dette var basert på erfaringer fra nedlegging av sentralinstitusjonen innen helsevern for psykisk utviklingshemmede (HVPU). Hedmark fylke hadde i nasjonal sammenheng få døgnplasser, men satset i stedet på utadrettet arbeid, forpliktelse og tilgjengelighet.

Tvang er utrykk for at virksomme tiltak kommer for sent

Samarbeidsavtalen – sammen med mobile innsatsmidler og pasientens plan – gjorde at kostnadene til krevende utskrivelser kunne deles forpliktende mellom sykehus og kommune. De forpliktende avtalene inkluderte samarbeid om utvikling av bolig og aktivitet i flere kommuner og regioner. Det var rehabiliteringsavdelingen som kjente folkene på rådhusene og teamene rundt pasientene. Avtaler ble gjort på vegne av rådmann og sykehusdirektør.

GRUNNLEGGENDE VERKTØY. Tid og kontinuitet var grunnleggende verktøy i behandlingen. Det var lite skille mellom behandling og rehabilitering, og tverrfaglighet var gjennomgående. Utskriving ble ledet og utviklet på en trygg måte som spesialistene kunne følge opp, med nærværende ledelse i ryggen. Pasient og pårørende medvirket i prosessen, og midlene fulgte pasienten i minst to år. Kommunen forpliktet seg til å videreføre et godt tilbud i fortsettelsen, og sykehuset tok initiativ til veiledning av bemannede omsorgsboliger og aktivitetstiltak i kommunene.

Etterundersøkelse av de utskrevne pasientene ga mye informasjon for videre utvikling av det ambulante samarbeidet, og flertallet var fornøyd med den nye tilværelsen. Samarbeidet med boveilederne var viktig for den videre bedringsprosess etter utskrivelse. For pasientene var større grad av autonomi viktig, selv om det medførte mer ensomhet. Det ble derfor satset på familieterapi med veiledning og kurs for kommunalt personell – bygget opp på bakgrunn av kartlagte behov.

Et viktig bakteppe for denne utviklingen var at mens de fleste fylkeskommuner bygde ut lokale sikkerhetsavdelinger, valgte Hedmark en modell med mindre små, og godt bemannede enheter. Modellen inkluderte flere treningsleiligheter, som gjennomførte krevende rehabilitering med eget hus og egen nøkkel som motto, og hvor kommunalt personell var med på laget et par år før utskriving.

Hver pasient er sitt eget prosjekt

HELE PASIENTEN. Viktige forutsetninger for å lykkes, var stabilitet, kontinuitet, kunnskap, tid, felles mål, engasjement, fellesskap – og se og respektere «hele pasienten».

Videre var det viktig med en kultur som fremmet tilgjengelighet, tidlig hjelp, medvirkning, fokus på muligheter, brukermedvirkning og deltakelse av familien. Kapasitet, kunnskapsbasert ledelse, stabilitet i behandlerstillinger, forskningsinteresse, og helhetlig organisering med nærhet til ledelse var gjennomgående for utviklingen. Ikke minst var «enhetlig todelt ledelse» en virksom faktor for faglig modig utvikling.

EN ANSVARSREFORM? Vi må investere både mye – og lenge – i «de sykeste psyke pasientene», og vi må gjøre det helhetlig. Dagens situasjon preges av et økende antall reinnleggelser, politioppdrag og psykotiske som er dømt til tvungen behandling eller soning. Ved å satse stort på tidlig hjelp med større trygghet og innsats for mennesker med alvorlig psykose, med eller uten rusproblemer, reduseres fremtidig uførhet og store kostnader for fellesskapet.

Vi tror at det ikke bare er behov for mer og bedre samhandling, men at det også er behov for en ansvarsreform. Videre må det følge midler med pasientene for å lykkes med god rehabilitering i kommunene i tett samarbeid med spesialisthelsetjenesten.


Tilleggsopplysning/interessekonflikt:
Lars Lien er leder av Norsk psykiatrisk forening. Terje Vestheim er folkevalgt for Ap i Stange og er perifert aktiv i Mental Helse. Han har lang erfaring som leder og kliniker særlig innen psykosebehandling, rehabilitering og sikkerhetspsykiatri.


Dagens Medisin
, fra Kronikk- og debattseksjonen i 12-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!