Slitenheten etterpå

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Ingrid Cameron, lege ved Sunnaas sykehus

I ET MYLDER av stadig mer spesifikke diagnoser, målrettede behandlinger, evidensbaserte retningslinjer og finberegnede prognoser, er det ett symptom som stadig unndrar seg de fleste forsøk på klassifikasjon og spesifikk behandling: Slitenheten.

På fagspråket kalles den fatigue, denne utmattelsen som simpelthen ikke bedres av hvile: Fellesnevneren hos så mange personer med langvarige eller kroniske helseplager, enten det er hjerneslag, autoimmunitet, kreft eller koronavirusinfeksjon. Selv etter at alt annet er behandlet og tilhelet, sitter veldig mange pasienter igjen med en utmattelse som ikke vil slippe taket. Det koster, fysisk og mentalt, å gjennomgå eller leve med sykdom.

PÅKJENNINGER – OG LENGSEL. Rolf Jacobsens dikt «Stillheten efterpå» fra 1965 uttrykker en dyptgripende fremmedfølelse i møte med hverdagens mas og krav, med «provokasjonene og salgsstatistikkene/søndagsfrokostene og forbrenningsovnene/militærparadene, arkitektkonkurransene/og de tredobbelte rekkene med trafikklys».

Etterkrigstidens samfunn går for fort og man har knapt rukket å ta inn ett inntrykk før man blir bombardert med ti nye. Det lengtes etter tid og rom til å fordøye alle inntrykkene, til å eksistere uten krav, til å ta inn over seg de påkjenningene man har gjennomgått.

PASSER IKKE INN. Fatigue som symptom passer heller ikke med den moderne verdens tempo. Man skal tilbake til hverdagen, tilbake på jobb, tilbake til slik livet var før sykdommen. Det er ikke tid til å være sliten. Fatigue passer ikke inn i en 20 minutters fastlegekonsultasjon – eller i den gjennomsnittlige 4,2 døgns somatiske sykehusinnleggelsen, jamfør tall fra 2016.

«Dere har ikke en pille mot fatigue?», spør pasientene, halvt i spøk og halvt i alvor. Som en av mine kollegaer bemerket: «Da hadde vi hatt en nobelpris også».

FREMMEDGJØRING. Fatigue er fremmedgjørende. Den hverdagen man så gjerne skulle ha mestret, passerer i stedet som et lyntog med alt av jobbmuligheter og sosiale sammenkomster om bord. Det blir en grunnleggende inkongruens mellom samfunnets krav og forventninger og individets forutsetninger, og inkongruensen forsterkes av manglende forståelse. Usynlige symptomer og tilstander er ofte vanskeligere å forklare overfor arbeidsgivere og bekjente.

Det finnes ingen rask og enkel løsning på slitenheten, ingen dagkirurgisk prosedyre – og intet legemiddel med markedsføringstillatelse. Alt vi kan gjøre, som samfunn og som helsevesen, er på et tidspunkt å bli ferdige med salgsstatistikkene og prestasjonsjaget, tabellene og epikrisetidene, og å møte pasientene og deres fatigue med tid, rom og aksept.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 04-utgaven