Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Økt bruk av tvang er å gå baklengs inn i fremtiden

Er psykisk helsevern et fagfelt i utvikling, eller går vi baklengs inn i fremtiden? Istedenfor å gripe tilbake til bruken av tvang, inviterer vi helsepersonell og politikere til å la seg inspirere av nye tilnærminger som utvikles både internasjonalt og nasjonalt.

Publisert: 2022-03-03 — 09.11

Kronikk: Jan Hammer, spesialsykepleier med master i psykisk helsearbeid. Spesialrådgiver ved Blakstad sykehus i Vestre Viken HF
Tonje Lossius Husum, psykologspesialist. professor i psykisk helsearbeid ved OsloMet og forsker ved Senter for medisinsk etikk ved Universitet i Oslo. Medlem i fagrådet til Nasjonalt nettverk for forskning og kunnskapsutvikling på bruk av tvang i psykisk helsevern (TvangsForsk) og psykologforeningens menneskerettighetsutvalg
Erlend Bugge, spesialist i psykiatri, overlege ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), leder av Regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri (SIFER Nord) og TvangsForsk

Jan Hammer, Tonje Lossius Husum og Erlend Bugge

DEN SISTE TIDEN har både fagfolk, medier, politi og politikere beskrevet «psykiske lidelser» som årsaken til katastrofale hendelser. Flere ser ut til å mene at lovverket er for restriktivt - og at terskelen for bruken av tvang må senkes.

Men vil mer bruk av tvang bidra til et tryggere samfunn?

MINDRE TVANG, MER VOLD? I 2017 ble lov om psykisk helsevern endret, slik at tvangsinnleggelse og tvangsbehandling i all hovedsak bare kunne skje om personen med en psykisk lidelse manglet evne til å fatte beslutninger om egen helse, med andre ord mangler samtykkekompetanse. Etter hendelsene på Kongsberg og Bislett i 2021 har flere hevdet at lovendringen fra 2017 har bidratt til slike tragiske hendelser, fordi lovendringen har høynet terskelen for bruk av tvang.

Det underliggende resonnementet er at altfor mange potensielt farlige personer med psykiske lidelser går rundt i gatene, og at samfunnet må ta tilbake kontrollen ved å stramme inn loven. Resonnementet har en umiddelbar appell: Vi vil alle leve i et trygt samfunn, og innskrenkninger i selvbestemmelsesretten for dem med de alvorligste psykiske lidelsene er en liten pris å betale. Men betyr mer kontroll mindre vold?

TRYGGERE MED MER KONTROLL? Vi lever i et av verdens tryggeste land, og drap er en relativt sjelden hendelse i Norge, med knapt 30 drap per år. Majoriteten av dem, 70–90 prosent, blir begått av personer uten noen alvorlig psykisk lidelse. Utviklingen etter lovendringen i 2017 viser ingen nedgang i bruken av tvang, verken i eller utenfor døgninstitusjoner i psykisk helsevern.

Antallet drap har heller ikke økt siden 2017, og vi har ingen pålitelige tall som viser økt voldsutøvelse fra personer med psykiske lidelser. Det betyr ikke at systemet fungerer optimalt; og tragiske enkelthendelser har avdekket systemsvikt som kan ha hatt avgjørende betydning,

Ifølge en amerikansk studie fra 2011 måtte 2500 personer med alvorlig psykisk lidelse ha blitt underkastet inngripende behandling for at ett drap skulle hindres

Dette er imidlertid ikke synonymt med at restriktive behandlingstilbud er tryggere eller bedre, kanskje tvert imot.

ØKT FRIVILLIGHET. Flere studier viser til at åpne dører og mindre tvang ved døgnseksjoner ga like god eller bedre sikkerhet, til tross for like høyt belegg og at pasientene var like mye plaget. Heidenheim sykehus i Tyskland er et eksempel. Her tar man imot personer med alle typer tilstander, også dem med en historie fra sikkerhetspsykiatrien. Sengepostene er åpne, og både frivillig innlagte og tvangsinnlagte pasienter kan velge om de vil ta antipsykotisk medisin eller ikke.

Resultatene viser redusert belegg på sengepostene, reduserte antall tvangsinnleggelser og redusert bruk av tvangsmidler. Samtidig viser statistikken at voldskriminaliteten i Heidenheim-distriktet har ligget under landsgjennomsnittet i både 2019 og 2020. Forekomst av vold i et samfunn er en kompleks problemstilling, og erfaringene fra Heidenheim kan ikke ukritisk gjøres gjeldende for Norge. De tyske erfaringene forteller oss likevel at det ikke synes å være noen tett sammenheng mellom grad av tvangsbehandling og antall voldstilfeller.

KAN MAN FORUTSI DRAP? Det korte svaret er nei. Statistiske risikofaktorer for alvorlig vold og drap er svært vanskelig å omsette til å gjelde enkeltpersoner.

En amerikansk studie fra 2011 viste at man måtte ha underkastet 2500 personer med alvorlig psykisk lidelse inngripende behandling for å hindre ett drap. De amerikanske tallene tar utgangpunkt i en drapsrate som i utgangspunktet er langt høyere enn hva vi har i Norge, noe som betyr at man her hjemme kanskje måtte ha satt enda flere under tvang i forbyggende øyemed.

PRISLAPPEN FOR TVANG. Tvangsbehandling, selv utøvd i den beste hensikt, kan innebære vesentlige kostnader for den det gjelder. En undersøkelse fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse viste at mange beskrev alvorlige, og til dels varige skader, av tvang. Dette kan også true psykisk helseverns status i befolkningen, og føre til større motstand mot å søke behandling.

Bruk av tvang i behandling berører viktige rettssikkerhetsmessige og etiske prinsipper. Norge ligger relativt høyt på tvangsstatistikken sammenlignet med andre land, og har flere ganger fått kritikk fra FN for en praksis som utfordrer menneskerettighetene. Tiden er inne for å ta den gjentatte kritikken alvorlig.

Regjeringen har lovet å inkorporere FNs konvensjon for rettighetene til personer med funksjonshemminger (CRPD) i norsk lov. Personer med psykososiale helseutfordringer skal ikke forskjellsbehandles. Det har vært et pågående arbeid over lang tid å bedre deres rettigheter. En reversering av denne utviklingen vil innebære at vi går på tvers av internasjonale føringer, helt uten forankring i et utfyllende kunnskapsgrunnlag.

NYE TILNÆRMINGER. Bruken av tvang berører dilemmaer tilknyttet menneskerettigheter, pasientsikkerhet, pårørendes behov og samfunnssikkerhet. Dagens kunnskap gir ingen holdepunkter for at økt bruk av tvang vil gi bedre behandling eller redusere risikoen for voldsutøvelse i vesentlig grad. Vi vet imidlertid at mange ikke får den behandlingen de bør få innen psykisk helsevern, og at systemer for oppfølging og støtte fungerer til dels svakt.

Samtidig finnes det en rekke tilbud i verden som gir god behandling, og som ivaretar rettighetene til mennesker med psykiske lidelser uten å svekke samfunnsvernet. I fjor ble det publisert to internasjonale rapporter, fra henholdsvis Verdens helseorganisasjon (WHO) og Europarådet, som nettopp oppfordrer myndighetene til å implementere slike tilbud. Flere norske eksempler er nevnt.

Vi er alle enige om målet: Å hjelpe mennesker i nød og verne samtidig om menneskerettighetene og samfunnssikkerheten. Istedenfor å gripe tilbake til bruken av tvang, inviterer vi derfor helsepersonell og politikere til å la seg inspirere av nye tilnærminger som utvikles både internasjonalt og nasjonalt.

Ingen oppgitte interessekonflikter


Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 03-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem
  • Walter Keim 04.03.2022 12.37.56

    Høgskolelektor

    Det er viktig å hjelpe mennesker i nød og verne samtidig om menneskerettighetene. FN-konvensjonen om rettighetene til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD) ble vedtatt 2006. Internasjonale aktører kom med bl. a. innspill, bannlysing av tvangsbehanndling, bør forbys og opphøre umiddelbart: - FN Special Rapporteur on Torture bannlyste 4 mars 2013 tvangsbehandling (4) - FN Komiteen om om rettighetene til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD-komiteen) har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, Kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42 (5) - «Hasteoppfordring til Norge om å avbryte tvangsbehandling og innleggelse umiddelbart» fra 3 FN grupper bl. a. FN rapporteur for rett til helse (6) - ØSK komiteen foreslår forbud av tvangsbehandling http://wkeim.bplaced.net/files/praksis-eller-iInternasjonale-menneskerettigheter.html

  • Walter Keim 04.03.2022 12.28.15

    Høgskolelektor

    Det er en godt fundert forslag for en fremtidsrettet utvikling som understøttes av kvantitative betraktninger: Dessverre førte 20 års reduksjon av tvang ikke fram, tvangsinnleggelsene økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. Danmark har mindre enn halvparten tvangsinnlagte personer og vesentlig mindre tvangsmedisinering dvs. 825 personer i 2019, det var 2009 ca. 2,2% av de innlagte. I Tyskland har forfatningsdomstolen forbudt tvangsbehandling i 1 og et halvt år. Derfor sank antall tvangsmedisinerte til 0,6% i delstat Baden-Württemberg. I Norge var det 9% tvangsmedisinerte i 2012. 2015 hadde Norge 150,9 tvangsinnleggelser per 100 000 mens Italia hadde 14,5 og Portugal 18,2. http://wkeim.bplaced.net/files/praksis-eller-iInternasjonale-menneskerettigheter.html

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!