Hva er riktig kapasitet i helsetjenesten?

Kronikk: Petter Øgar, pensjonert ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet. Tidligere kommunelege og fylkeslege i Sogn og Fjordane

INTENSIVKAPASITETEN er avgjørende for hvor stor sykdomsforekomst vi kan håndtere, og har dermed blitt styrende for hvor strenge tiltak samfunnet må sette i verk. Intensivkapasiteten får dermed store samfunnskonsekvenser, og dette har selvfølgelig utløst en diskusjon om hva som er riktig kapasitet og krav om kapasitetsøkning. I jakten på de rette svarene er det viktig å skille mellom nødvendig kapasitet for å håndtere en normalsituasjon, og hvilket potensial for kapasitetsøkning som er nødvendig for å mestre ulike beredskapssituasjoner. Siden jeg ikke har forutsetninger for å mene noe om intensivkapasiteten, men har et visst kjennskap til kommunelegesituasjonen, holder jeg meg til kommunelegene. 

STATUSEN. En gruppe oppnevnt av Helsedirektoratet utarbeidet i 2008 en rapport om Utvikling av kommunelegefunksjonen. Kortversjonen er at kommunelegens oppgaver er viktige oppgaver for kommunen å få løst, og de løses ikke tilfredsstillende. De som er tiltenkt å fylle rollene (legene) ønsker ikke å gjøre det, og de som har ansvaret (kommunene) vil ikke bruke de virkemidlene som er nødvendige for å få leger til å gå inn i samfunnsmedisinske stillinger. En bedring av situasjonen forutsetter at man vil prioritere dette feltet høyere, er villig til å bruke andre eller sterkere virkemidler enn de som har vært benyttet til nå, og eventuelt at flere av oppgavene overlates til andre yrkesgrupper.

Trolig er lite endret siden denne rapporten ble laget. Det er ikke gjort regelverksendringer eller gjennomført statlige satsinger på området. Lovgrunnlaget finnes primært i helse- og omsorgstjenesteloven, smittevernloven og folkehelseloven.

Med utgangspunkt i gjeldende lovbestemmelser gjenstår det et betydelig handlingsrom for hvordan kommunen vil bruke kommunelegen(e), hvilket ambisjonsnivå de har for kommunelegenes arbeid og for i hvilken grad kommunen faktisk vil ta hensyn til de medisinskfaglige rådene kommunen får. 

Det finnes sikkert mange med interesse for kommunelegenes arbeidsområder som mener at dette arbeidet har vært for lavt prioritert, men det er min vurdering at dette ikke har vært en gjennomgående oppfatning verken hos nasjonale eller kommunale politiske myndigheter, og heller ikke generelt i helse- og omsorgstjenestene. Hva som er et rimelig omfang av kommunelegeressurser i en kommune, finnes det ikke et omforent svar på.

PANDEMIEN. Pandemien har påført kommunene og kommunelegene nye og omfattende oppgaver, ikke minst knyttet til gjennomføring av TISK-strategien, vurdering av lokal smittesituasjon med evt beslutning om og gjennomføring av nasjonale eller lokale smitteverntiltak. Selv om kommunene og kommunelegene har fått betydelig kompetansemessig og økonomisk støtte fra statlige myndigheter på ulike måter gjennom pandemien, har arbeidsbelastningen på kommunelegene mange steder vært helt uakseptabel. Dette er blant annet dokumentert i kartleggingen som ble gjort av Helsedirektoratet høsten 2020 på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Dette har selvfølgelig utløst krav om at kommunelegeressursen bør styrkes.

LØSNINGEN. En beredskapssituasjon kjennetegnes ved at de ordinære arbeidsmåtene og den ordinære ressursbruken ofte ikke strekker til. For å håndtere beredskapssituasjoner må arbeidsmåtene ofte legges om, eksisterende ressurser må omfordeles og nye ressurser må mobiliseres. Dette forutsetter god planlegging, øvelser, god ledelse og reelle styringsmuligheter over tilgjengelige ressurser.

Det foreligger ingen normerende føringer for omfanget av kommunelegenes arbeidsoppgaver, og følgelig ingen fasit på hva som er en nødvendig, minste stilingsressurs. Det bør gjerne gjøres en vurdering av om dette ressurskravet bør defineres tydeligere, men dette er ikke en enkel oppgave. En slik vurdering berører spørsmålet om normering generelt. Det går inn på oppgaver som kan løses av flere yrkesgrupper, og det vil fort handle om kommunenes organisatoriske frihet. Det har selvsagt også en ressursmessig og prioriteringsmessig side; mer til kommuneleger blir fort mindre til andre formål, for eksempel fastlegene. Det er også god grunn til å problematisere kommunelegenes ansvarsposisjon. Er det rimelig at et så stort ansvar legges til definerte personer og yrkesroller og ikke til kommunen?

I kapasitetsdiskusjonen er det et helt avgjørende poeng mange ikke synes å ha fått med seg: Uansett hva man måtte mene er en rimelig kapasitet og kommunelegeressurs i ”normale” tider, vil den ofte være utilstrekkelig i en langvarig pandemisituasjon slik vi nå har opplevd. Da vil man måtte allokere andre ressurser, og det blir like viktig å drøfte hvilke ressurser dette kan være, hvordan en slik omlegging kan planlegges og gjennomføres, og om kommunene har tilstrekkelig kompetanse og styringsvirkemidler for å få dette til. En slik prinsipiell tenkning vil også gjelde intensivkapasitet og ande kapasiteter i helsetjenesten.

STYRINGEN. I denne sammenheng er det grunn til å peke på at kommunelegene i utgangspunktet ikke har noen lederrolle, og derfor ikke noe leder- eller styringsmandat over andre kommunale ressurser, for eksempel fastlegene, med mindre kommunene har gitt dem det gjennom kommunale vedtak.

Fastlegene bør være en viktig gruppe i den kommunale beredskapen. De utgjør en stor ressurs både i kapasitet og kompetanse, men ved at det store flertallet er næringsdrivende og ikke kommunalt ansatte, kan de ikke ledes og styres gjennom vanlige kommunale ledelses- og styringslinjer. Selv om kommunelegene får formelle kommunale lederroller, endres ikke dette forholdet. Dette er ingen god situasjon å gå inn i beredskapssituasjoner på.

Ingen oppgitte interessekonflikter