Metodevurderingenes balanse?

Innlegg: Jens Plahte, forsker/prosjektleder i Proba samfunnsanalyse
Audun Gleinsvik, forsker i Proba samfunnsanalyse

I DAGENS MEDISIN den 1. desember debatterer Einar Andreassen og Johan Mikkelborg Moss i Statens legemiddelverk om hvordan vi i vår evalueringsrapport om Nye metoder har drøftet håndtering av usikkerhet i metodevurderinger.

Vår drøfting tar utgangspunkt i påstander i presse, og fra våre intervjuer, om at Statens legemiddelverk ikke er balansert i sine metodevurderinger, men systematisk nedvurderer metodenes forventede kostnadseffektivitet.

ET MULIG PROBLEM. I rapporten har vi ikke tatt stilling til den generelle sannhetsgehalten i disse påstandene. Vi påpeker imidlertid at det er et problem hvis slike oppfatninger blir utbredt.

Dernest viser vi at én av våre ti eksempelsaker (case-studier) i rapporten – en Revlimid-sak (D2017_049) – kan oppfattes å være i tråd med påstandene. Her utarbeidet Statens legemiddelverk ett punktanslag for kostnadseffektivitet uten å synliggjøre usikkerhet i selve anslaget, til tross for at anslaget var bygd på to forutsetninger som var svært usikre.

FREMSTILLINGEN. Men selv om man skulle være enig i Statens legemiddelverks valg av forutsetninger, illustrerer denne saken et annet poeng. Andreassen og Moss påpeker ganske riktig at leverandørene har interesser i å fremstille legemidler mest mulig positivt. I flere saker finner vi at drøftingen av usikkerhet i metodevurderingene i hovedsak omhandler valg av forutsetninger.

Hvis leverandørenes dokumentasjon ikke er balansert, men et slags «best case», kan metodevurderingsrapportene uvegerlig fremstå som «worst case», det vil si at Legemiddelverket ser ut til å velge de forutsetningene som får metoden til å fremstå som minst kostnadseffektiv.

SYNLIGGJØRINGEN. Vi mener at usikkerhet helst også bør synliggjøres i anslagene for kostnadseffektivitet, enten ved at man bruker intervall i stedet for punktestimat, eller ved at alternative forutsetninger tillegges ulike sannsynligheter i beregningen av kostnadseffektivitet i form av et punktestimat.

Andreassen og Moss viser også til sistnevntes masteroppgave, hvor et viktig funn er at Statens legemiddelverk i 60,9 prosent av sakene nedjusterer leverandørens anslåtte QALY-gevinst, mens QALY oppjusteres i 8,3 prosent av sakene. Vi forstår ikke hvordan de kan si at dette indikerer at «vi er balanserte og objektive i våre metodevurderinger».

UENIGHETEN. Disse tallene viser at det er uenighet mellom leverandør og Statens legemiddelverk i svært mange saker.

Tallene kan imidlertid ikke brukes til å avgjøre om det er leverandørene som baserer seg på «best case», om det er Statens legemiddelverk som baserer seg på «worst case», eller om begge deler er tilfelle.

Ingen oppgitte interessekonflikter