Ja, vi må skrote Maslows behovspyramide!

Alle som jobber med mennesker, eller har med mennesker å gjøre, har nytte av å forstå våre grunnleggende behov. Derfor må vi forkaste den feilaktige forenklingen – og se på teorien på nytt.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Trude Sletteland

Innlegg: Trude Sletteland, daglig leder ved Impulssenteret i Bergen

OVERLEGE KARI BRUHEIM vier en kronikk i Dagens Medisin til å vurdere skrinlegging av Maslows behovspyramide, begrunnet med at den ikke samsvarer med de reelle opplevelsene vi har av menneskelige behov.

Hvis dette ikke alt er gjort, er det på høy tid. Abraham Maslow laget nemlig aldri selv en pyramide.

FEILAKTIG GJENGITT PYRAMIDE. Maslow har fått mye kritikk for denne modellen som han ikke laget, og det er først i det siste at Abraham Maslows egen teori fra 1943 har kommet til heder og verdighet igjen.

Pyramiden er en forenklet modell laget av Charles McDermid i 1960 – for å forklare hvordan penger motiverer menn. At denne modellen ligger til grunn for hvordan vi behandler mennesker med Bruheims eksempler – angst, depresjon, tvangslidelser, spiseforstyrrelser og personlighetsforstyrrelser – er dermed ganske foruroligende.

Hvis vi skal fungere optimalt, må alle behov være dekket så ofte som mulig. Både de som lar oss overleve, og de som lar oss leve

FORKLARINGEN. Alle som jobber med, eller har med mennesker å gjøre, har nytte av å forstå våre grunnleggende behov. Derfor må vi forkaste denne feilaktige forenklingen og se på teorien på nytt. Det har heldigvis flere gjort for oss allerede, og i 2020 utga psykologen Scott Barry Kaufman en ny bok, Transcend. Her forklarer han både Maslows teori, notater Maslow gjorde også etter at han sluttet å publisere – og helt frem til sin død – samt at Kaufman presenterer en forbedret modell utfra nyere forskning som har vært gjort på feltet.

Boken forklarer at Maslow slett ikke så på noen av behovene som viktigere enn andre. Tvert imot må alle disse behovene være dekket for at vi skal ha det optimalt. Jeg mener at dette er ekstremt viktig kunnskap: For hvis vi tror at folk ikke blir deprimert bare de har mat på bordet, er vi på ville veier.

SEILBÅTMETAFOREN. Dersom vi omsider kan skrote behovspyramiden, vil jeg gjerne slå et slag for Kaufmans seilbåtmetafor. Den forklarer våre menneskelige behov på en mer lettfattelig måte. En seilbåt må ha både skrog og seil for å kunne oppfylle det den er ment for. Uten skrog vil den synke, og uten seil vil den stå stille.

  • I skroget plasserer Kaufman mangelbehovene; deficiency needs. Uten dem vil vi bruke all vår energi på å dekke dem.
  • I seilet plasserer han vekstbehovene – growth needs –dem som får oss til å utvikle oss, trives, ha energi til å være menneske.

Dersom vi skal fungere optimalt, må alle behovene, så ofte som mulig, være dekket. Både de behovene som lar oss overleve, og de som lar oss leve.

TRYGGHETEN – OG VEKSTEN. Kort sagt illustrerer Kaufman de menneskelige behovene for trygghet og for vekst, og til syvende og sist for transcendens. For å holde skroget flytende, trenger vi å være trygge, å høre til, og selvfølelse. Mangler vi disse, går dagene våre med til å skaffe penger eller barnepass, finne likesinnede – og til å bli sett. Vi klarer rett og slett ikke å være kreative, glade og aktive i det stresset disse manglene medfører. Det er derfor mange ikke klarer å finne seg jobb når de er arbeidsledige lenge. Det er blant annet derfor det er dyrt å være fattig.

Stresset som disse manglene medfører over tid, gjør at man gjerne blir værende utenfor – av mangel på energi til å kjempe videre. Det nytter derfor dårlig å redusere utbetalinger for å tvinge folk tilbake i jobb.

BRANNSLUKKINGEN. Seilet illustrerer utforskning, kjærlighet og mening. Disse behovene er veldig undervurdert i vårt samfunn, selv om vi er inne på det når vi tilbyr kunst- og musikkterapi for mennesker som sliter med sin mentale helse. Men dersom vi hadde skjønt at dette er behov på linje med de andre, kunne vi ha unngått å bruke disse midlene som brannslukking.

Vi mennesker har faktisk behov for å utforske, å prøve og feile. Vi har behov for å føle oss elsket og for å elske. Vi har trenger en mening med tilværelsen. Dette vet alle som har studert ledelse, men det gjelder for oss alle. At vi ikke innser det, er en av årsakene til de mange psykiske lidelsene som har kommet til etter hvert som arbeidslivet vårt har blitt så snevert – og hverdagslivene våre ikke gir rom til å reflektere. For hva trenger vi å mestre? Hvordan finner vi en mening med tilværelsen?

FORSTÅELSEN. Det kanskje viktigste Kaufman sier om denne modellen, er at vi ofte opplever at noen behov ikke er dekket. Vi opplever sorg og skilsmisser, at det gikk dårlig til eksamen, at vi ikke vet hva vi vil med livet. Det er en del av livet. Dersom vi lærer at dette er noe vi vokser på, er det mye lettere å takle.

Vekst er en del av meningen med livet, og vi kan tåle ganske mye motgang. Men til det trenger vi redskaper. Vi trenger å forstå menneskers behov for å sørge for de rette vekstvilkår, slik at færre får varige problemer og blir stående utenfor.

SYKEFRAVÆRET. Vårt samfunn later til å være indoktrinert med pyramidemodellen all den tid vi tror at pengeinstansen Nav kan løse alle problemene våre når vi faller utenfor. Det virker som om Navs mandat er å lappe på skroget med forventninger om at seilet fikser seg selv.

Helsevesenet er også mer opptatt av skroget enn av seilet. Selv om vi har et samfunn hvor de fleste av våre fysiologiske behov er dekket, har vi verdens største sykefravær. Det er jo ikke så rart dersom våre kunnskaper om mennesker baserer seg på at de øverste behovene ikke er så viktige.

LA OSS GJØRE DET! Kari Bruheim viser til at «mange strever med tilstander som vedvarende utmattelse, angst og depresjon. Både den syke og de som skal hjelpe, opplever stor frustrasjon når bedring uteblir. For samfunnet er kostnadene formidable».

Hvis det kan hjelpe å slå beina under den feilaktig gjengitte behovsteorien og løfte frem Maslows egentlige mening med teorien – i tillegg til å trekke frem nyere forskning – så la oss endelig gjøre det.

Tilleggsinformasjon/disclaimer: Impulssenteret i Bergen omtales som et folkeverksted – et tilbud til personer i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet og savner mestring, mening og samvær som man ellers får i en jobbsituasjon. Artikkelforfatteren var med på å organisere Impulssenteret som frivillig organisasjon i sommer, opprettet med midler fra Bergen kommune. Organisasjonen har ikke eiere, og artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter ettersom hun ikke har inntekter fra virksomheten.

Powered by Labrador CMS