Psykisk helsevern er også en del av beredskapen
Det nytter lite å ruste opp politi og PST hvis man har et lovverk som er til hinder for at alvorlig psykisk syke mennesker får nødvendig helsehjelp i tide. Tvang er noen ganger et nødvendig onde, men et mindre onde enn at mennesker blir så syke at de er til fare for seg selv eller andre.
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
Kronikk: Berit Støre Brinchmann, professor ved Nord universitet og Nordlandssykehuset, og medlem av Rådet for sykepleieetikk
DEN FORFERDELIGE hendelsen på Kongsberg har rystet oss alle. Fem uskyldige mennesker ble drept, tre ble såret – og en rekke mennesker mistet sine nære og kjære. Gjerningsmannen er overført psykisk helsetjeneste for observasjon og vurdering, og vi har lest at en barndomsvenn av mannen allerede i 2017 meldte fra til politiet om sin bekymring for vennen: «Politiet bør vite godt hvem denne personen er, og jeg håper virkelig at dere følger litt med, før liv går tapt, eller at noen får varige mén», het det i varselet.
Det er selvfølgelig viktig å rette søkelyset mot politi, PST og beredskap etter slike tragiske hendelser. Jeg merket meg også vår nye statsminister Jonas Gahr Støres ord da han ble intervjuet på NRK og TV2: «Vi er alle en del av beredskapen, også som naboer og medmennesker».
Alle har et ansvar for å bry seg, og også for å melde fra dersom vi får mistanke om at noen er syke eller kan være farlige, for seg selv eller andre.
Se også: Grensen mellom helsevern og rettsvern må gås opp på nytt
Å komme i en situasjon der ingen griper inn, der man blir så syk at man dreper noen, må være helt forferdelig å bære. Gjerningspersonen blir også et offer
UTFORDRINGEN. Problemet er at det er veldig vanskelig å få gehør om man ringer politiet eller helsetjenesten om denne type bekymringer. Og hvem skal man ringe til – legevakten eller psykiatrisk helsetjeneste? Da vil man få spørsmål om personen det gjelder vil komme til samtale, og det vil han eller hun mest sannsynlig ikke; eller om de er beslutningskompetente – eller tidligere samtykkekompetente? Og hvordan skal noen kunne vurdere dette, dersom personen det gjelder, ikke ønsker slik vurdering?
Et fortvilt foreldrepar formulerte seg slik i Aftenposten 4. august 2017: «Psykiatrien er gjort tilnærmet kraftløs overfor noen av de mest sårbare pasientene: De som er alvorlig sinnslidende og uten sykdomsinnsikt, og som har beholdt evnen til å spille frisk i de minuttene som trengs for å oppvise samtykkekompetanse og motsette seg behandling (…), kan være en alvorlig fare for seg selv og sine omgivelser, og en ekstrem belastning for de pårørende. Med sin skjerpelse av betingelsene for tvangsbehandling har våre politikere dermed skjøvet problemet med de sykeste pasientene tilbake i fanget på de pårørende».
UNØDIG TVANG. Historisk sett har det vært utøvd mye unødig tvang i psykiatrien. Dette har vært krenkende og skadelig for pasientene. Det er derfor viktig at bruk av unødvendig tvang reduseres. I 2019 kom Norges offentlige utredninger (NOU) 2019:14, også kalt Tvangsbegrensningsloven. Utredningen inneholdt en rekke forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten; samt forslag om hvordan tvang kan reduseres.
Utredningens verdisyn bygger på selvbestemmelse i personlige spørsmål, beskyttelse mot krenkelser av rettigheter, at alle har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester – samt respekt for iboende menneskeverd.
BEKYMRINGEN. Det er flere som har uttrykt sin bekymring for at Tvangsbegrensningsloven kan føre til at alvorlig syke mennesker ikke får nødvendig helsehjelp. Den norske psykiateren Randi Rosenqvist, som er kjent for sitt arbeid for å sikre psykotiske forvaringsdømte den helsehjelpen de har krav på, sier at hun selv står for et paternalistisk – ikke politisk korrekt – syn når det gjelder mindre tvang og mer frivillighet for mennesker med alvorlige psykiske lidelser:
«Autonomi og selvbestemmelse er en viktig verdi, men ikke viktigere enn å motta nødvendig omsorg. Noen ganger er tvang en viktig og nødvendig del av den faglige, forsvarlige hjelpen vi er forpliktet til å gi. Jeg vil argumentere for et lovverk som beskytter sårbare mennesker mot unødig tvangsbruk, men som også tar høyde for nytteetiske og konsekvensetiske argumenter, og der individets rettigheter ses i en større sammenheng der også hensynet til alle berørte parter blir vurdert. I noen situasjoner kan fravær av tvang være skadelig og uhensiktsmessig for pasienten, de pårørende, og for samfunnet».
NØDVENDIG ONDE. Barndomsvennen til drapsmannen i Kongsberg meldte fra til politiet om sin bekymring i 2017. Jeg vet ikke hvordan varslingen ble håndtert, eller om mannen ble tilbudt helsehjelp. Jeg vet heller ikke om langvarig behandling i psykisk helsevern kunne ha forhindret den katastrofale hendelsen. Jeg er likevel overbevist om at all behandling, med eller uten tvang, som medfører bedring, er til det beste også for den som er syk. Å komme i en situasjon, uten at noen griper inn, der man blir så syk at man dreper noen, må være helt forferdelig å bære. Gjerningspersonen blir også et offer.
Psykisk helsevern er også en viktig del av beredskapen. Det nytter lite å ruste opp politi og PST, hvis man har et lovverk som er til hinder for at alvorlig psykisk syke mennesker får nødvendig helsehjelp i tide. Tvang er noen ganger et nødvendig onde, men et mindre onde enn at mennesker blir så syke at de er til fare for seg selv eller andre.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 18-utgaven
