Når pandemi avløses av pest
En pest som startet lenge før «korona» ble dagligtale, har spredt seg videre: Fastlegekrisen. Den har forverret seg der den allerede hadde fått fotfeste – og spredt seg til nye kommuner. Faren er ikke over, og kraftig lut må til for å utrydde pesten.
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Cato Innerdal, spesialist i samfunnsmedisin, kommuneoverlege i Molde og styremedlem av Norsk samfunnsmedisinsk forening
I SKYGGEN AV koronapandemien ble regjeringens «Handlingsplan for allmennlegetjenesten» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020) publisert 11. mai 2020: En handlingsplan med 17 tiltak – og formuleringene «Regjeringen vil gjennomgå», «regjeringen vil skaffe økt innsikt», «regjeringen vil utrede» – og «regjeringen vil skape».
Innledningen med «Regjeringen vil» – for samtlige 17 tiltak – understreker i alle fall at det ikke skal stå på viljen. Men noe har manglet. Evnen?
Se også: Lytt til fagfolka der ute, Kjerkol og Støre!
PANDEMIEN. 11. mars 2020 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) at spredningen av koronaviruset var en pandemi. Allerede dagen etter satte regjeringen inn kraftfulle nasjonale tiltak. Tiltakene har kostet mye, svært mye – de er i 100-milliardersklassen. Målet var å stanse viruset og hindre at helsevesenet skulle bli overbelastet av syke innbyggere.
Jeg deler ikke troen på at Solberg-regjeringens handlingsplan for fastlegetjenesten «fører landet i riktig retning». Det er lenge siden jeg sluttet å tro på nissen
Statsministeren sa i pressekonferansen: «Og nå forbereder altså helsepersonell seg på den største utfordringen de noensinne har møtt. Og dere som jobber i helsesektoren, skal vite at dere både har vår støtte og tillit til å gjøre jobben deres».
I frykt for at det ikke skulle bli helsepersonell nok, fattet myndighetene sågar vedtak som gjorde det forbudt for helsepersonell å forlate landet. Dette sier mye om handlingsviljen og -evnen. Helse- og omsorgsministeren beskrev tiltakene som «noe av de aller sterkeste som vi har i verktøykassen og vi gjør dette nå for å stoppe viruset».
FASTLEGEKRISEN. Samtidig har en pest, som startet lenge før «korona» ble dagligtale, spredt seg videre. Nemlig fastlegekrisen. Nemlig. Forverret seg der den allerede hadde fått fotfeste. Spredt seg til nye kommuner. Om regjeringen var bekymret for at sykehusene skulle bli overbelastet, for at helsetjenesten skulle brekke ryggen: Faren er ikke over. Selv om noen nok er fristet til å si «det var den pandemien».
For faren har vært her hele tiden, og den har blitt større. Denne gangen vil det ikke hjelpe med forbud mot reise til utlandet.
MED VANN TIL RIPA. I arbeidet med handlingsplanen var representanter for Helse- og omsorgsdepartementet, KS og Legeforeningen på «visitt» i flere norske kommuner. I juni 2019 besøkte de Molde. Da var det ennå relativt «pestfritt» her hos oss. Samtidig var bekymringen stor for at også fastlegekrisen også skulle komme til oss. I etterkant av møtet med «øvrigheta», sa jeg: «Vi er utvilsomt i samme båt. Den lekker i økende grad. Nå holder det ikke å øse, vi må tette hullene som er i båten».
Den båten har nå vann til ripa. At den i noen kommuner fortsatt flyter, er ikke regjeringens fortjeneste.
FORLATER BÅTEN. Koronapandemien har vært håndtert av staten og kommunene sammen. Kraftfulle statlige tiltak hånd i hånd med lokal skreddersøm. I håndteringen av fastlegekrisen vil ikke lokal skreddersøm alene være nok. Kommune etter kommune iverksetter lokale tiltak for å rekruttere og beholde fastleger, men de kraftfulle statlige tiltakene mangler.
Det hjelper ikke å øse når hullene i dørken er større enn øsekaret. I kommune etter kommune forlater fastleger den synkende båten. Kun de dristigste går om bord i en båt som knapt flyter – og med vann til ripa. Det er brukt utallige spaltemetere og taletid for å varsle om det som skjer. Det har blitt brukt både utestemme, utropstegn og «Caps Lock». Metaforer og utvetydige ord. Men skjer det noe?
TROEN – OG JULENISSEN. Mens avtroppende helseminister Bent Høie har sett de siste sandkornene renne ut av timeglasset, brukes tid på å vurdere «effekten av tiltakene og justerer disse ved behov». Troen på at Solberg-regjeringens handlingsplan for fastlegetjenesten vil «føre landet i riktig retning», er fortsatt sterk. Jeg deler ikke denne troen. På samme måte som jeg for lenge siden har sluttet å tro på nissen.
Nå krysser jeg fingrene for at en ny regjering velger å åpne de dører som må åpnes, og at fagre ord og løfter som er gitt i opposisjon, blir fulgt opp i posisjon. Kraftig lut kreves for å utrydde pesten. Hvis ikke, blir konsekvensene store: Forlater fastlegene sin post som portvoktere for mange av samfunnets goder, vil det merkes. Sykehusene, kommunene og offentlig forvaltning vil merke det raskt. Innbyggerne aller først.
En handlingsplan er ikke nok. Den må følges opp med handling.
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 18-utgaven
