Rett medisin for den psykiske helsa

I sitt åpne brev til meg argumenterer Psykologforeningen imot innholdet i en kronikk jeg ikke selv har skrevet. Det blir derfor en debatt de må ta med kronikkforfatterne. Jeg vil imidlertid svare ut hvorfor jeg stilte Bente Høie spørsmålet om medisinfrie behandlingstilbud.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Tellef Inge Mørland

Tilsvar: Tellef Inge Mørland, talsperson psykisk helsevern for Arbeiderpartiet

DÅRLIG PSYKISK HELSE er en av vår tids største helseutfordringer. Bare for 2020 ble det registrert 639 selvmord i Norge. Men i tillegg kommer langt flere som ikke lever gode liv, fordi de sliter med den psykiske helsa. Og rundt de står ofte fortvilte pårørende som ikke vet hvordan de best skal få hjulpet noen de er aller mest glad i. Vi må klare å hjelpe flere og bedre. Derfor er en styrking av det psykiske helsevernet en av Arbeiderpartiets aller viktigste politiske saker.

I Dagens Medisin 19.juli har Psykologforeningen stilet et åpent brev til meg, på bakgrunn av et skriftlig spørsmål jeg stilte helseministeren 29.juni. Spørsmålet handlet om hvordan vi sikrer at medisinfrie tilbud som tas i bruk i psykisk helsevern har dokumenterbar effekt. Bakgrunnen var en kritisk kronikk publisert i Aftenposten fra ansatte i fagmiljøer ved universitetene i Oslo og Stavanger.

HVORFOR. Psykologforeningen argumenterer i sitt åpne brev til meg, mot innholdet i en kronikk jeg ikke selv har skrevet. Det blir derfor en debatt de må ta med kronikkforfatterne. Jeg vil imidlertid svare ut hvorfor jeg stilte Høie spørsmålet om medisinfrie behandlingstilbud.

For det første, vi trenger et mangfold av ulike behandlingstilbud innen psykisk helsevern. Fordi vi er unike mennesker med ulik bagasje, passer ikke tanken om «one size fits all». Derfor har også Arbeiderpartiet vært kritisk til innføringen av pakkeforløp og at man går for langt i standardisering innen psykisk helsevern.

Innen psykisk helsevern bør vi snakke om både medikamentell og medikamentfri behandling. Og siden verden stort sett ikke er «svart-hvitt», burde vi kanskje også snakke mer om behandling med redusert bruk av medikamenter.

RETTFERDIGGJORDE SPØRSMÅL. Uansett type behandling i psykisk helsevern, bør behandlingen tåle at man stiller spørsmål ved den. Når forskere fra to av våre mest fremtredende fagmiljøer hevder at «pasienter med psykiske lidelser tilbys udokumentert behandling» og at den også kan «være smertefull og skadelig for de mest sårbare pasientene», mente jeg det, uten å konkludere på noen som helst måte, rettferdiggjorde et spørsmål til helseministeren om temaet.

Det er jo nærliggende å tenke at både innenfor medikamentell og medikamentfri behandling er det noe behandling som fungerer bedre enn annen. Selv om det vil være variasjoner på individnivå, bør de behandlingene som tas i bruk i helsevesenet vårt vise seg å ha en positiv effekt når man ser det på gruppenivå. Da er det også viktig at det følger tilstrekkelige ressurser med til å sikre både forskning og erfaringsevaluering fra de som har gjennomgått behandlingen.

TO MOMENTER. Psykologforeningen peker i sitt åpne brev på betydningen av autonomi og retten til å velge i spørsmålet om medisinfri behandling. Det er jeg helt enig i. Men jeg vil legge til to momenter som også må ha vesentlig betydning, og som egentlig må gjelde uavhengig av behandlingsform i hele helsevesenet vårt, inkludert for medisinfri behandling.

All behandling som fellesskapet betaler for, må vi søke at har en positiv og fortrinnsvis dokumenterbar effekt. Fordi selv om vi bor i et rikt land, er det fortsatt begrensninger både på økonomi og ikke minst fagfolk – da må disse brukes klokt.

All behandling som fellesskapet betaler for, må vi søke at har en positiv og fortrinnsvis dokumenterbar effekt

Videre er jeg som politiker også opptatt av at pasientene skal ha trygghet for at behandlingene vi benytter innenfor psykisk helsevern skal ha en positiv virkning, selv om det selvsagt ikke er noen garanti for at alle blir friske. Fordi retten til å velge mellom ulike typer behandling, må ikke samtidig medføre at pasienten selv også må bære ansvaret for å sikre kvaliteten i behandlingen som velges. I tillegg er dessverre også noen så dårlige psykisk at de ikke alltid vil være i stand til å ta denne typen valg.

Den faglige diskusjonen mellom Psykologforeningen og Jan Ivar Røssberg og Wenche ten Velden Helgestad følger jeg gjerne videre. Det er en debatt de ulike medikamentellfrie behandlingene også bør tåle. Mitt anliggende har vært at vi innen psykisk helsevern har en lang vei å gå for å sikre alle som sliter den hjelpen de trenger. Skal vi nå dit, trenger vi et mangfold på behandlingssiden, som samtidig sikrer pasientene god behandling som virker!

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS