Tematisering av spenningsforholdet mellom normale vansker og sykdom

Innlegg: Linda Finholt Sigvaldsen, cand.ed./spesialist i klinisk pedagogikk
Stine Løvereide, cand.ed./spesialist i klinisk pedagogikk

I LYS AV pandemiens og dens konsekvenser kan forstås til å ha, pågår det en retorisk dragkamp i det offentlige ordskiftet om behovene innenfor psykisk helse for barn og unge. Presiseringene i Dagens Medisin fra ekspertgruppens leder Peder Kjøs fremstår som nyttige svar i den debatten som har oppstått etter ekspertgruppens rapport.

Det er naturlig at fagfolk blir opptatt av å melde om tjenestenes behov fra der de står, uansett om de jobber i kommunen eller spesialisthelsetjenesten. Det er smertefullt å se barn og unge strever, og pandemien har skapt en legitim og nødvendig debatt om hva som er god hjelp.

ET BEDRE TILBUD? I forkant av høstens valgkamp er det mang en politiker som har ambisjoner om å skape et enda bedre tilbud til barn og unge. Historiene om ekstrem pågang til psykiske helsetjenester med manglende kapasitet kan i verste fall føre til at tilliten til det offentlige svekkes. Hva er så et bedre tilbud?

Kjøs-utvalget fastslår at befolkningen har vist seg å ha god psykisk motstandskraft gjennom pandemien. Riktignok har de barn, unge og familier som var i sårbare situasjoner før pandemien, opplevd at pandemien har forverret en allerede krevende situasjon. Disse må selvfølgelig sikres nødvendig hjelp. Men for de fleste barn og unge, har ikke pandemien vært ensbetydende med psykisk sykdom og lidelse.

Se også: Kjøs-utvalget bommer når kritikken svares ut

RINGVIRKNINGER. Slik vi ser det, er det imidlertid avgjørende at barn, unge og foreldre kan avhjelpes uten at livsstrev er ensbetydende med psykiske lidelser. Strev og bekymring er smertefullt og vondt. Ofte kan de skape ringvirkninger av nye bekymringer.

Vanskelige følelser kan også være nokså normale reaksjoner på en uvanlig situasjon. Det betyr ikke at strevet bagatelliseres. Noen ganger må støtte og veiledning til. Håp må gjenskapes, normaliteten må re-etableres. Familie- og utviklingsstøtte må gis barn, unge og familier som har det vanskelig, og tidlig hjelp bør gis før bekymringene blir til psykisk lidelse.

Som samfunn er vi ikke tjent med at normaliteten snevres inn gjennom at naturlige fenomener defineres som sykdom.

LEVEKÅRSPOLITIKK. Psykisk helse skapes dessuten ikke utelukkende av mikroøyeblikk og gode relasjonserfaringer, men også gjennom strukturelle forhold som levekår, økonomi og solide opplærings- og fritidstilbud i nærmiljøet: Nok penger til mat, klær og fritidsaktiviteter er en selvfølgelig for de fleste, og vi kan lett glemme at mange familier strever med å få endene til møtes.

Bekymrede foreldre skaper bekymrede barn. Følelsene av ikke å lykkes, av skam og håpløshet, avhjelpes ikke nødvendigvis gjennom spesialistutredninger og samtaleterapi, men gjennom kommunal og statlig politikk som sikrer gode nok levekår for alle.

SAMMENHENG – OG SAMSPILL. Vi vet fra tidligere kunnskapsinnhentinger at manglende samarbeid mellom tjenester har resultert i et sviktende tilbud for utsatte barn og unge. De barn og unge som har behov for støtte og hjelp, må få det gjennom at vi organisere tjenester på måter som skaper forpliktende samarbeid – og som henger sammen med barnefamilienes hverdagsliv.

Skal vi, som Kjøs og medforfattere skriver, få til en reduksjon av psykiske helseplager, må det satses forebyggende og helsefremmende. Alle vanskene må ikke defineres eller forstås som sykdom. Veien til god psykisk folkehelse hos barn og unge er ikke en innsnevring av normalitet og en patologisering av vansker.

Ingen oppgitte interessekonflikter