Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Åpenhet som smerter

Det er lett å fremheve åpenhet i strategidokumenter, kommunikasjonsplaner og festtaler. Men det er først når vi skjønner at åpenheten vil gjøre vondt, at vi får svar på om vi mener alvor. Og endrer vi ikke mening etter å ha kjent smertene, har vi bestått åpenhetstesten.

Publisert: 2021-04-16 — 11.58

Lars Kittilsen

JOBBKOMMENTAREN: Lars Kittilsen, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark

ALLE KREVER åpenhet. Mediene gjør det, pasientene gjør det, politikerne gjør det og vi gjør det selv. Åpenhet har på mange måter blitt en selvfølge, og transparens har blitt en byråkratisk klisje. Det er ikke vanskelig å snakke om åpenhet når det bare handler om et prinsipp.

Når Erna Solberg, Bjørnar Skjæran og Peder W. Egseth har begått feil, har de valgt en åpen tilnærming. Det er sikkert tøft, men det berører stort sett bare dem selv.

Når et sykehus velger åpenhet etter at noe har gått galt, vil det alltid berøre mange – spesielt hvis flere avdelinger er involvert.

Etterpåklokskap er en enkel øvelse, og mange lot seg friste til å harselere

MEDIEOMTALEN. I januar valgte Sykehuset Telemark å fortelle om hvor mange pasienter som trolig hadde blitt smittet på sykehuset siden mars i fjor. Vi behøvde ikke å gjøre det, men vi gikk ut med tallene på egenhånd fordi vi mener at åpenhet er viktig. Tallet var 15, og seks av disse pasientene var døde. De fleste av smittetilfellene kunne vi knytte til et utbrudd i desember.

Selvsagt skjønte vi at dette ville føre til omfattende medieomtale – både lokalt og nasjonalt – og vi mente aldri at åpenheten vår skulle frede oss for kritisk journalistikk. Vi visste at tallene var et godt grunnlag for at mediene kunne lage saker, og vi ble ikke overrasket da det dukket opp pasienthistorier.

TYDELIGHETEN. Vi var tilgjengelige for mediene, men taushetsplikten vår hindret oss fra å kommentere mye av det som ble skrevet. Derfor ble det fritt frem for pasienter og pårørende å komme med påstander om ting de hadde sett og opplevd. Det føltes urettferdig for ansatte med en annen virkelighetsoppfatning, og det var mange som kjente på maktesløshet.

Når vi velger å blottlegge våre egne svakheter, gjemmer vi ikke bort det alvorlige i pressemeldinger, og vi ønsker ikke å tilsløre kritikkverdige forhold. Vi skal ha tydelige titler og klart språk. Samtidig er vi opptatt av å være nøyaktige, og hvis åpenheten vår er presis, bør også de som forvalter den, være presise.

BESKYLDNINGENE. Av dem som trolig har blitt smittet av koronaviruset på Sykehuset Telemark, er det seks som er døde. Flere medier konkluderte ganske kjapt og skrev at pasientene døde fordi de ble smittet av korona på sykehuset. På førstesiden i lokalavisa sto det «smittet på sykehuset – døde før de skulle». Det ble også brukt begreper som «tok livet av».

Ansatte i norske sykehus har stått på døgnet rundt det siste året. Det har vært mye stress og usikkerhet, det har vært regler og rutiner som har endret seg hele tiden, og alle har kjent på frykten for å være den som bringer smitten inn på sykehuset.

Redselen blir ikke mindre når ansatte blir beskyldt for å ta livet av pasienter.

ANALYSEN. Vi gjennomførte en hendelsesanalyse etter utbruddet i desember. Det var flere ansatte som jobbet med denne analysen, og de brukte fem-seks uker på å sette sammen biter fra det som hadde skjedd. Målet med hendelsesanalyser er å lære, og det ble en grundig rapport med en rekke forslag til tiltak. En hendelsesanalyse vil sjelden vektlegge det som har fungert.

Vi valgte å legge frem hele rapporten for pasienter, pårørende, ansatte, samarbeidspartnere og media. Mediene utnyttet åpenheten vår til å jakte på hoder. Pårørende ble kontaktet, og hun som krevde direktørens avgang, var den som fikk oppslagene.

Ivrige politikere fulgte opp, og det endte med et spørsmål i Stortingets spørretime om ikke dette burde få konsekvenser for ledelsen ved sykehuset?

HARSELERINGEN. Vår egen hendelsesanalyse var gull verdt for de som ønsket å kritisere. Etterpåklokskap er en enkel øvelse, og det var mange som lot seg friste til å harselere. På sosiale medier kom det hatske utrykk med store bokstaver og utropstegn – ofte kombinert med røde sinnafjes og andre negative symboler. De som ble utsatt for dette, var de som skulle håndtere utbruddet og ta avgjørelser i nåtid.

Det var ledelsen som frontet kritikken, og det er ledelsens ansvar å ha systemer og planer som fungerer. Likevel var det flere ansatte som følte at de hadde sviktet, og det var mange tårer som aldri nådde mediene etter fremleggelsen av rapporten.

For enkelte var det vanskelig å akseptere at rapporten ble offentlig når de så hvordan innholdet ble brukt.

REFLEKSJONENE. Vi har reflektert mye over åpenhet de siste ukene, men jeg er usikker på om det reflekteres like mye i mediene. Skjønner de hvor mye åpenhet kan koste, eller har åpenheten blitt så hellig at den ikke lar seg diskutere?

Hvis konsekvensene av åpenhet blir en jakt på syndebukker, risikerer vi at sykehusene holder kritikkverdige forhold for seg selv. Det er en utvikling de færreste vil hilse velkommen.

Nå som stormen har stilnet, mener jeg fortsatt at åpenheten vår var riktig. Men den har skapt noen sår som må få tid til å gro.


Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 07-utgaven

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!