Logoped – tittel uten innhold?
Norge mangler en helsefaglig profesjon og en logopedisk utdanning som tilsvarer yrkets bredde, dybde og helhetlige kompetanse. Uten endring av utdanningsforløpet er ikke autorisasjon aktuelt.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Joanna Lignell, klinisk logoped i spesialisthelsetjenesten ved Molde sjukehus, Helse Møre og Romsdal
ET NYTT FORSLAG til lovfestet krav til logoped i norske kommuner, og flerårige forespørsler om helsefaglig autorisasjon, gir ikke mening hvis politiske beslutninger ikke samtidig utøver kvalitetssikring av norsk logopedutdanning.
Dagens utdanning er forholdsvis kort, og den mangler solid base i biomedisin, fysiologi og psykologi – sammenlignet med internasjonal standard.
En profesjon som forventes å behandle pasienter med språk-, tale-, kognisjon- kommunikasjon og svelgevansker i helsevesenet, trenger bred medisinsk kompetanse for god evidensbasert praksis.
UGUNSTIG SITUASJON. Dagens situasjon er langt ifra optimal og reflekteres i svært mangelfull tilgang på helsefaglige logopeder. Estimert arbeider kun 50–60 logopeder ved helseforetakene. Flere sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner i Norge har ingen logoped ansatt. En undersøkelse fra 2019, gjennomført av Afasiforbundet, viste at 62,7 prosent av norske kommuner ikke har offentlig logoped som behandler voksne, og i 2020 ble det igjen vurdert at den logopediske utdanningen ikke inneholder tilstrekkelig med helsefag for autorisasjon som helsepersonell.
Krav til flere logopeder er viktig, men uten mulighet til enhetlig helsefagligutdanning, er det da forsvarlig å pålegge denne profesjonen ytterlige behandling av komplekse medisinske pasienter?
Norsk helsevesen, logopeder og pasienter fortjener en utdanning som ivaretar alle logopediske problemstillinger. Innholdet er det som virkelig teller
KOMPETANSEN. Internasjonalt arbeider logopeder med helsefaglig autorisasjon i hele helsevesenet; fra kritisk syke pasienter i intensivavdeling til ute i primærhelsetjenestene. Arbeidet innebærer forebygging, utredning, behandling og forbedring av personers funksjon, aktivitet, delaktighet og livskvalitet.
For mange sårbare pasientgrupper har logopeden kun kompetanse til behandling ettersom ingen annen faggruppe utdannes med disse spesifikke kunnskapene. Innholdet og plassering av utdanningen ser ut til å være avgjørende.
STOR VARIASJON. I utlandet gis primært integrert master ved medisinsk og psykologisk fakultet på fire til fem år. Til sammenligning gis de norske utdanningene kun som master ved hovedsakelig spesialpedagogiske institusjoner, og med opptak fra flere ulike grunnutdanninger.
Implikasjonen er stor variasjon i grunnleggende kompetanse og manglende tid til tilstrekkelig dybde.
DÅRLIGERE TILBUD. Uten en lengre helsefaglig og standardisert logopedutdanning er konsekvensene at logopeder forblir utilstrekkelig forberedt på profesjonens helhetlige praksis – og at norske pasienter får et vesentlig dårligere tilbud enn internasjonalt.
Norsk helsevesen, logopeder og pasienter fortjener en utdanning som ivaretar alle logopediske problemstillinger. Innholdet er det som virkelig teller.
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 04-utgaven
