Myter om medisinsk kommunikasjon

Det er mange myter om medisinsk kommunikasjon. Vi ønsker oss flere idealkonsultasjoner i stedet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Trond A. Mjaaland

Kronikk: Trond A. Mjaaland, psykolog, Ph.d.
Bård Fossli Jensen, spesialist i barnesykdommer, Ph.d.

TENK DEG EN idealkonsultasjon: Et pasientmøte der alt går som smurt. En konsultasjon der pasienten viser hensiktsmessige følelser, tenker kloke tanker og gjør som vi sier. Hele tiden. I slike konsultasjoner kan vi bruke våre medisinske analyser uten motstand. Det kjennes godt.

Klinikernes utfordring er at det er få slike idealkonsultasjoner, og vi ønsker oss flere. Det er her forskningen om påvirkningspsykologi og lege-/pasientkommunikasjon kommer inn. Den forteller hvordan vi bør kommunisere for å få våre pasientmøter så nært opp til idealkonsultasjoner som mulig.

Bård Fossli Jensen

Det er mange myter om medisinsk kommunikasjon. Her er de vanligste:

MYTE 1. «Målet er fornøyde pasienter».

Det finnes leger, pasienter, pårørende og (for-)brukerorganisasjoner som tror at legen har gjort en god jobb bare pasienten er fornøyd. De kan fort ha feil. Målet på en god jobb er om pasienten får bedre helse eller mindre lidelse. At pasienter er fornøyde, er en hyggelig tilleggseffekt, ikke en ledestjerne.

Det er nemlig veldig lett å få fornøyde pasienter. Da skal du bare være enig i det de sier – og så gi dem noe. For eksempel ved å si deg enig i at det kan være både bakterier og forkjølelsesvirus – og så skrive ut antibiotika. Det er lett. Og folk blir fornøyd.

MEDFØLELSE. En god kliniker kan si seg uenig i det pasienten tenker, og hun kan la være å gi ham noe. Samtidig som han blir fornøyd. Det er vanskelig. For eksempel om pasienten ønsker seg CT av en brukket nese, der nesa står rett og CT ikke er indisert. Da er det vanlig å si sin versjon av «jeg tror ikke vi trenger noen CT her». Vi har alle prøvd. Det går sjelden bra. Uenighet, før vi vet hva folk tenker, gjør at pasienten slutter å lytte. I stedet skjerper de egne motargumenter: «Jammen, jeg føler at noe er feil oppi der». Straks sitter vi med tilløp til sinna stemning. Og en pasient som fortsatt ønsker seg CT. Da er det fristende å gi etter. Eller i alle fall gi noe: «Nei, CT er ikke nødvendig. Men vi kan ta et røntgenbilde». Som heller ikke er indisert. Det er ubehagelig med misfornøyde pasienter.

Et godt alternativ vil være å utforske hva pasienten tenker rundt det å få utført en CT. Samtidig som vi viser medfølelse og enighet rundt både skaden og situasjonen. Når vi vet nok om hva pasienten tenker, og pasienten føler seg lyttet til, går det lettere å forklare hvorfor CT ikke vil tilføre annet enn stråling. Da øker sannsynligheten for at pasienten er like fornøyd uten CT.

MYTE 2. «Jeg kommuniserer godt så lenge jeg ikke får klager».

Det er ubehagelig med misfornøyde pasienter. Og vi vet at mye skal til for at pasienter sier ifra når de er misfornøyde

Det er et allmennmenneskelig fenomen å tenke at så lenge jeg ikke støter på ubehag, er jeg sikkert flink. Dette er feil. Vi vet at det skal mye til for at pasienter sier ifra når de er misfornøyde. Det vanlige er at de kommer med vage hint til sykepleieren etterpå – og sparer mer fargerike beskrivelser til ektefeller og omgangskrets.

Den profesjonelle erstatter en væremåte som tilfeldigvis gir fravær av klager med hva forskningen sier er god kommunikasjon.

MYTE 3. «God kommunikasjon tar lang tid».

Påstanden er kort og godt feil. Dårlig kommunikasjon tar lang tid. For eksempel ser vi at vi har lettere for å bli forsinket dersom vi glemmer å planlegge timen sammen med pasienten.

Det blir lettere å holde tiden når vi enes om en plan for samtalen – og i tillegg interesserer oss for hva folk tror og tenker.

MYTE 4. «Jeg kommuniserer godt når jeg føler jeg har kontroll».

I en medisinsk konsultasjon er det forskjell på kontroll og styring. Vi ønsker mest mulig kontroll og minst mulig styring. Og det er lett å blande. Det er derfor medisinstudenter føler de har kontroll når de styrer. Det kan kjennes som kontroll når vi lister opp spørsmål om familiesituasjon, jobb, genetikk og tidligere sykdommer. Den mer erfarne klinikeren vet hun har kontroll når hun kan lede uten å styre.

For eksempel ønsker vi oss kontroll på at mest mulig av penicillinet vi forskriver, havner i blodomløpet til pasienten. Da må den først ned i magen. Styring vil være å fortelle folk hvor mye og hvor ofte de skal ta tablettene. Kontroll har vi når vi velger å vente med dose og medikamentform inntil vi har gitt folk reelle valg. For eksempel gjennom å høre med en 13-åring om han foretrekker mikstur eller tabletter. Egne valg gir økt etterlevelse – compliance. Når vi har valgt noe selv, vil vi strekke oss for at valget skal vise seg å være godt.

MYTE 5. «God kommunikasjon er ikke noe du kan lære deg. Enten har du det, eller så har du det ikke».

Dette er også feil. Alt du har lest om her, kan læres. Og læring krever øving og trening.

Men rett skal være rett. Den femte myten har et poeng: Du kan ikke lære deg god kommunikasjon gjennom bare å lese om det. Sånn sett har du ikke blitt bedre av å lese denne kronikken heller.

Det å bli bedre, er også et valg. Dette valget ligger hos deg.

Disclaimer/interessekonflikter: Artikkelforfatterne er veiledere i medisinsk kommunikasjon og underviser i faget gjennom selskapet Somsagt AS. De har skrevet boken «Kommunikasjon med pasienter» (Universitetsforlaget 2020).


Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 01/02-utgaven

Powered by Labrador CMS