Strider ferieloven mot EØS-retten?

Danskene har tatt konsekvensen av EU-domstolens praksis, og har foretatt endringer i sitt ferieregelverk. Men hva gjør Norge?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Frode Solberg

JOBBPANEL-KOMMENTAREN: Frode Solberg, sjefadvokat og assisterende direktør i Legeforeningen

DEN NÅ velkjente Nav-skandalen er ikke det eneste området hvor jurister og andre har stilt spørsmål om hvorvidt norsk rett er i samsvar med EØS-retten. Et annet område som kom i medienes søkelys i 2019, er retten til feriepenger, som reiser samme grunnleggende spørsmål: Er «norsk» rett i strid med EØS-retten?

Premisset her er at selv klare norske regler, i visse tilfeller, risikerer å måtte vike for preseptorisk (ufravikelig) EØS-rett.

FERIE – OG FERIEPENGER. Etter norsk rett er det slik at man skiller mellom rett til ferie og rett til feriepenger. Etter ferieloven har alle arbeidstakere rett til 25 virkedager ferie, jamfør ferielovens § 5, det vil si fire uker og en dag. Mange tariffavtaler har imidlertid en regel om fem ukers ferie med tilsvarende feriepengeopptjening, og dette er nok normen i samfunnet i dag. Den tiden man har ferie, trekkes arbeidstaker i lønn. Men de fleste vil ha rett til feriepenger, som er opptjent i forrige år, jamfør ferielovens § 10.

Disse feriepengene utbetales uten trekk, og arbeidstaker opplever å få en bruttolønn til erstatning for lønnstrekket. I praksis betyr det at de fleste får utbetalt mer feriepenger enn det de trekkes i lønn, derav den litt romsligere økonomien om sommeren.

UTEN FERIEPENGER. Skillet mellom rett til ferie og rett til feriepenger kommer tydelig frem for dem som ikke har opptjent feriepenger forrige år, fordi de da må ta ferie med trekk i lønn og uten feriepengeutbetaling. Dette kan for eksempel gjelde nyutdannede som er i sin første jobb.

Det samme gjelder for arbeidstakere som har jobbet i deltid året før de skal ta ut ferie, eller har hatt lønnsøkninger som gjør at lønnstrekket ved ferieuttaket overstiger feriepenger opptjent året før.

Selv om alle har rett til ferie, vil ikke alle ha økonomi til å ta ferie. De som ikke har rett til feriepenger, kan heller ikke tvinges til å ta ferie.

Etter norsk rett kan arbeidstakere ikke tvinges til å ta ut ferie uten at det er tilsvarende dekning i feriepengene opptjent foregående år, men de må velge mellom ferie og lønnstrekk

PREMISSENE. Arbeidstidsdirektivet § 7, som Norge er bundet av, krever at alle arbeidstakere får minst fire uker betalt ferie: «Medlemsstaterne træffer de nødvendige foranstaltninger for at sikre, at alle arbejdstagere får en årlig betalt ferie af mindst fire ugers varighed i overensstemmelse med de kriterier for opnåelse og tildeling heraf, som er fastsat i national lovgivning og/eller praksis».

Dette ikke kan fravikes til arbeidstakers ugunst. I juristkretser diskuteres det likevel hva som er til ugunst. Årsaken er at EU-domstolen åpner for å kunne gi ferie med lønn i henhold til referanseperioder basert på faktiske arbeidsperioder. EU-domstolens avgjørelse i den såkalte Hein-saken (C-385/17) fra 2018 gir anvisninger for hvordan arbeidstidsdirektivet er å forstå.

Av premiss 24 følger: «Det bemærkes for det andet, at direktiv 2003/88 behandler retten til årlig ferie og retten til betaling herfor som to dele af samme rettighed». Her ser vi at domstolen understreker den tette forbindelsen mellom rett til ferie og rett til lønn under ferien.

Og i premiss 27 heter det videre: «Dette formål, der adskiller retten til årlig betalt ferie fra andre typer af fravær med andre formål, er baseret på den forudsætning, at arbejdstageren har udført faktisk arbejde i referenceperioden. Hensigten om at lade arbejdstageren hvile sig indebærer, at denne arbejdstager har udøvet en aktivitet, der med henblik på at sikre beskyttelsen af den pågældendes sikkerhed og sundhed som omhandlet i direktiv 2003/88 kan begrunde en hvileperiode med afslapning og fritid. Dermed bør retten til årlig betalt ferie i princippet fastlægges på grundlag af faktiske arbejdsperioder, der er fuldført i henhold til en ansættelseskontrakt».

VIKTIG FUNDAMENT. Dette kan fremstå som litt utilgjengelig, men poenget er at dersom arbeidstaker jobber i 26 uker, har vedkommende – etter omstendighetene – kun rett til to uker ferie etter direktivet, også jamfør premiss 29. Perioder med sykdom og fødselspermisjon kan likestilles med arbeid, så her kan arbeidstaker ha krav på fire uker betalt ferie. Domstolen understreker også aspektet med viktigheten av avslapning og fritid, samt hvordan lønn under ferie skal beregnes, for å underbygge at arbeidstaker ikke blir forhindret fra å ta ut ferie i henhold til direktivet av økonomiske årsaker.

Alt i alt fremstår direktivet som en viktig bunnplanke for dem som av en eller annen grunn ikke har mulighet til å opptjene feriepenger som dekker opp for lønnstrekk ved ferieuttak. Etter norsk rett kan ikke arbeidstakere tvinges til å ta ut ferie uten at det er tilsvarende dekning i feriepengene opptjent foregående år, men de må velge mellom ferie og lønnstrekk.

NORGE UTREDER. Spørsmålet er imidlertid om det er anledning til å la opptjeningen til feriepenger baseres på arbeid året før ferien tas ut.

Noen avklaring får vi ikke før lovgiver endrer ferieloven, eller at Høyesterett, eventuelt EU/EØS, kommer med en avgjørelse om dette. Danskene har tatt konsekvensen av EU-domstolens praksis, og har foretatt endringer i sitt ferieregelverk.

Her i Norge er saken til vurdering. Tidligere vurderinger av at norsk rett var i samsvar med EØS-retten, må gjennomføres på nytt, i lys av den rettspraksisen som etter hvert foreligger.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren presiserer at synspunktene i artikkelen er hans egne, og ikke et uttrykk for Legeforeningens standpunkter.

Dagens Medisin 15/2020, fra Kronikk og debattseksjonen

Powered by Labrador CMS